Lykka

 

Lukko, hu kan no vera sjelden,
hu.

Men av og te når hu kjeme tuslande te meg på sokkalesten,
ein sånn heilt alminnelege dag,
så seie eg da no òg:

Har du kanskje vore her heila tido,
du?

– Oscar Stein Bjørlykke –

 

Jeg lurer på hva som rører seg inne i hodet på en hund. Hun bidrar iallefall til at jeg rører på meg, for hun vil alltid på tur.

Vi møtte ikke et eneste menneske langs Ulvøystien i i dag; kanskje fordi det er mandag, og kanskje fordi det var så tidlig på morgenen.

Det var helt sikkert ikke været sin skyld, for sola skinner som bare det. 

Jeg valgte å begynne i “feil” ende i dag, for da kunne jeg nyte den fineste utsikten til slutt. Egentlig var det bra, for i begynnelsen så tenkte jeg på at jeg heller burde vært hjemme og gjort noe fornuftig. Vasket hus eller klippet plen. Ryddet i garasjen eller strøket klær. Det er jo alltid noe som må gjøres.

Det blir feil å si at jeg begynte i feil ende, for løypa går rundt. Jeg gikk motsatt vei. Det som er riktig, er at tankene mine ofte befinner seg i feil ende.

Jeg nøstet dem opp underveis.

Det er bare ett liv som skal leves, så det hjalp å ta en alvorsprat med seg selv uti løypa. Jeg har veldig godt av å gå tur, og det vet jeg, selv om jeg noen ganger glemmer det. Ikke sånn at jeg egentlig glemmer det, men jeg slipper til alt for mye fornuft noen ganger. Jeg legger bånd på meg selv, og innbiller meg at det ikke er greit å bare være til, uten å gjøre noe viktig. 

Det er faktisk noe jeg stadig må jobbe med, og som jeg føler at jeg må lære på nytt, for jeg tviler på at jeg tenkte sånn som barn. Da var jeg helt sikkert midt i øyeblikket, sånn som Milla er. 

 

 

Jeg beundrer hennes evne til å leve her og nå, og er bittelitt misunnelig.

Jeg beundret også utsikten fra denne varden. Det er utrolig hva utsikt gjør med et menneske, for jeg la faktisk igjen fornuften der. Den fikk seile sin egen sjø, akkurat som den seilbåten jeg så ytterst ute.

Jeg tviler på at jeg klarer å være like standhaftig som denne varden. Jeg må sikkert gå den samme turen flere ganger, og stoppe ved de samme steinene maaaaaaange ganger. Noen ganger er jeg nemlig håpløs, selv om jeg vet at det er viktig å beholde håpet.

For hver gang jeg klarer å styre tankene i riktig retning, så blir stegene så mye lettere. Jeg har dårlig retningssans, så det er bra at løypa er så godt merket som den er. T for Tursti og T for Tove; jeg ser bokstaven min overalt. Det er umulig å gå seg vill, så da kan til og med jeg gå alene.

 

 

Vi deler matpakken i to, og spiser halvparten hver. Denne samhørigheten er gull verd, og hun vet kanskje ikke hvor stor betydning hun har. Eller jo, jeg tror nok at hun vet det, for hun lytter når jeg prater. Ingen av oss bjeffer særlig mye, men vi har et veldig tydelig kroppsspråk.

Og noen ganger får jeg en følelse av at hun er klokere enn meg.

 

 

Jeg trodde at det gikk an å bruke opp ordene, men sånn er det ikke. I den perioden da jeg var sykemeldt, i ca ett år, så forsvant de for meg. Ikke svarte jeg på spørsmål, og jeg klarte ikke å delta i samtaler. Jeg datt bort, og var totalt uinteressert i å følge med på hva som ble sagt. Jeg orket ikke å bry meg hverken om eller med. Jeg hadde nesten ikke ord.

Langsomt vendte de tilbake, og da forsto jeg at det var hodet og kroppen som hadde sagt stopp, fordi jeg ikke hørte etter. Jeg lyttet ikke til meg selv, og da er det heller ikke lett å lytte til hva andre har å si. 

Nå henter jeg det inn i rikt monn. Jeg blir så ivrig når jeg skriver at tankene løper langt foran. Jeg rekker nesten ikke å skrive, så fort tenker jeg. Jeg er i en boble mens jeg formulerer meg, og den bobla sprekker først etterpå.

Jeg håper det er såpebobler, som flyr gjennom lufta og lander et sted.

 

 

Jeg har delt dette diktet før, men gjør det gjerne igjen, for det passet perfekt til denne dagen:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

 

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

 

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var. 

– Inger Hagerup –

 

2 kommentarer

Siste innlegg