Du vet, en sånn vakker dag, det alt er sol for en stund. En dag for å se framover og opp, og en dag for nye vennskap. Barndomsvenninna mi, Renathe, spurte om jeg hadde fri i dag, og det hadde jeg. 

Heldigvis.

Hun ventet besøk av et vennepar, og lurte på om jeg ville ta dem med ut på havet. Selvfølgelig ville jeg det. Og selvfølgelig ble Anette fristet til å være med.

Heldigvis for det, også. 

Vi ble ganske snart enige om å vise fram det beste vi har å by på. Vi visste det med en gang. Det måtte bli Titran, og Sletringen Fyr. Sletringen Fyr er Nord-Europas høyeste, og vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet til meg og Anette. Det er liksom vårt, på en måte. 

 

 

 

– et landemerke før håp og drøm

helst sku vi la d bemanne

dær skarven flyg og dær seien svøm

ute på kanten av landet

et hus i havet som står han av

og gjør en seilar så glad, så glad

og rope så sjøen skvett

æ vil bli sett –

– Hekla stålstrenga –

 

 

Det er så fint å padle. Vi opplever en nærhet og en stillhet som det er vanskelig å sette ord på. Og vi møter nye mennesker som berører hjertet vårt. Renathe sa til meg, da jeg sa ja til å være guide for venninna hennes: Jeg vet at du kommer til å bli glad i henne.

Hun hadde rett.

 

 

 

En sånn tur krever planlegging. Det er ikke så langt dit ut, men vi må ha utstyret i orden, og da er Anette god å ha. Hun er den fødte organisator. Hun lånte utstyr av padleklubben, og hun rygget med tilhenger som om hun aldri skulle ha gjort annet. 

Jeg er dårlig på å organisere. Jeg er ryddig og organisert på jobb, men når det kommer til å planlegge tur, så flyter jeg bare med. Jeg satset på at Anette hadde kontroll, og det hadde hun selvfølgelig. Jeg er glad for at den dama kom inn i livet mitt.

For å bøte på manglende organisering så serverte jeg jordbær med vaniljesaus. Tenk å sitte ute ved fyret og spise jordbær. Det er et eventyr.

Egentlig så skulle jeg gjerne ha byttet ut vaniljesausen med champagne, men det harmonerer ikke med sikkerhet til sjøs, og aldri har jordbær med vaniljesaus smakt bedre.

 

Jeg har nettopp bestått båtførerprøven, og jeg vet at man skal være varsom i forhold til sjøfugl som ligger på egg. Da vi gikk fra fyret og ned mot havet igjen, så gikk jeg min egen vei. og litt bortenfor de andre. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gikk i egne tanker.

Se hva jeg så.

Jeg ble myk om hjertet da jeg så duna som omfavnet eggene, og tenkte at så fin kan verden være.

Jeg listet meg stille bort.

 

 

Det glitret på Titran i dag, og jeg tror at havet glitret for gjestene våre. Frøya ville nok vise seg fra sin beste side.

 

 

Åpen, åpen står havets grind.

Hjerte, måtte det vare.
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted
fra blåne til blåne av sommerfred
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

– Inger Hagerup –

 

 

Etter Sletringen Fyr ventet nystekte vafler med løvetannsirup, og den løvetannsirupen var nydelig.  Her er oppskriften, og den skal jeg prøve:

 

2 store håndfuller løvetannblomster og 1 l. kaldt vann settes over varmen og oppvarmes langsomt til kokepunktet. Trekk den så av varmen, og la den stå natten over.

Tilberedning:

Hell blomstene i et dørslag og la dem få dryppe av seg. Presses godt med begge hender.
Saften blandes med 1 kg råsukker og en halv sitron i skiver. Settes på kokeplaten uten lokk ( på laveste styrke så ikke vitaminene blir ødelagt ) Slik fordamper væsken uten koking. Konsistensen skal ikke være for tynn, for da kan den surne. Det skal være en passe tyktflytende sirup som smaker godt på brødskiver.

 

 

NAM!

Titran Kafe har i tillegg ei vertinne som har skjønt det. Hun er gjestfri, og hun lager verdens beste vafler.

 

 

Hun sa det med rene ord, hun jeg var så heldig å bli kjent med:

Tenk at en dag kan inneholde så mye. Tenk å få fylle dagen med så mange fine opplevelser.

Takket være oss så fikk de oppleve Frøya på sitt beste. Takket være dem så fikk Anette og jeg en drømmedag. Vi fikk oppleve havdønninger og bårer som bryter land. Vi fikk oppleve ærfugl på veldig nært hold. Vi padlet oss bort, og oppdaget nytt land i vårt eget rike. Jeg er håpløs med kart, selv om jeg burde visst bedre. Jeg vet at jeg er håpløs, for jeg blånektet da Anette prøvde å vise til kartet.

Så er det ikke håpløst likevel, når jeg oppdager nye steder.

I dag fikk jeg gleden av å bli kjent med ei dame som gjorde inntrykk. Mannen også, men akkurat i dag så var det henne. Vi hadde en hjertevarm samtale midt ute på havet, og jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle si. Hun har opplevd så mye, og jeg lar det bli mellom oss. Det er forresten lettere å prate når man sitter like over vannskorpa. Det er lettere å være stille, også. 

 

Takk til barndomsvenninna mi, Renathe, som førte oss sammen. Anette og jeg stjal ikke venninna hennes; vi bare lånte henne en stund.

Renathe, jeg er glad i deg, og Bjørn Eidsvåg har treffende tekster:

 

Me har delt mer enn de fleste 
me har lekt og me har sloss 
og me målte oss med de beste 
det va’kje månge sånne som oss 
me bar kverandres bører 
me ga kverandre mot 
me åpna månge stengte dører 
og gjor me urett, gjor me bot

Du sa me ville ses igjen 
en vakker dag 
då sko me ha det lika fint 
som før i lag 
då sko me le og mimra 
øve gamle slag 
den dagen sko eg ønska va i dag 
for i dag e det en veldig vakker dag.