Himmelblålandet

 

 

 

Ferie.

Jeg smaker på ordet, og ordet smaker jordbær med vaniljesaus. Det skal jeg servere i kveld, når jeg får besøk av ei god venninne.

Ann Iren har gitt meg mange fine tilbakemeldinger på at bloggen min betyr noe for henne, så det er klart hun skal få jordbær.

Det skulle hun ha fått uansett, for ris og ros er noe jeg lærer av, så lenge den er konstruktiv. 

 

Etter at jeg begynte å skrive ned det jeg tenker på, så merker jeg at det har gjort noe med meg. Det er litt skummelt å vite at andre kan lese tankene mine, men det glemmer jeg fort. Det jeg derimot husker, er alle de fine tilbakemeldingene som jeg får.

Det jeg husker, er at mange kommer bort og forteller at de tenker de samme tankene som meg. Det jeg vet, er at jeg synes det er lettere å prate med folk enn det var før. Nå er jeg til og med den som begynner å prate først noen ganger. Det er slutt på å smyge seg usett mellom reolene på butikken, i håp om å slippe akkurat den praten, med akkurat ham eller henne. For tidligere var det mest prat, bare enveis, og sjelden en samtale.

Da var jeg litt sånn som Gene Dalby beskriver:

 

Nerver

jeg har ikke så mye å tilby

stort sett bare nerver

skal det være en bunt?

 

Kanskje var det like mye sjenanse som nerver. Jeg har alltid vært sjenert, dessverre, og det kan være skikkelig plagsomt. Nå har jeg knyttet et stikk rundt sjenansen, puttet på en diger stein, og senket den i havet. Der kan den bare ligge, for min del. Jeg kommer aldri til å savne den, selv om den også var meg.

Det hender fremdeles at jeg prøver å gjøre meg minst mulig synlig på butikken, men det er av andre grunner. Det skjer når jeg har brukt opp hodet på jobb, eller når jeg har grublet så mye at hjerte og føtter tar rennfart med handlevogna. Det finnes faktisk noen som jeg ikke har lyst til å prate med, også, men da slenger jeg bare på meg usynlighetskappen. 

Nå roper jeg ofte et friskt ” HEI! “, og smiler litt på kjøpet, men hemningsløs blir jeg garantert aldri. Det er helt greit å ha vogna mellom meg og den jeg prater med, selv om det gjør seg med en klem i ny og ne. 

 

Jeg skal forresten slutte med å si aldri eller alltid, for det finnes ingen garantier.

 

Jeg skal heller ha døra på gløtt for nye samtaler og nye bekjentskaper. Jeg skal ta i mot de sjansene som byr seg, og jeg skal skape sjanser selv, for sjansene kommer ikke alltid rekende på ei fjøl.

Det er ikke sånn at jeg kan plukke sjanser som jeg plukker rakved i fjæra.

 

Neste helg reiser vi til Vega. Der er det både padledestinasjoner og rakved nok for en hel sommer. Jeg vil til Ylvingen, bare for å se skiltet som heter Himmelblå.

Jeg vil bestige Dønnamannen, det hender jeg drømmer om Trænstaven, og den ordlyden ble kanskje litt feil, for jeg har med min egen kjæreste.

De heter det de heter, og jeg har tenkt meg opp. Jeg tror at det går fint med Dønnamannen, men Trænstaven blir sikkert litt for drøy for meg. Skal jeg opp på den så må jeg i tilfelle klatre, og det er ikke alltid så enkelt når man bor på ei øy der det høyeste punktet rager bare 76 meter over havet. Besselvassheia blir jo bare ei lita tue i denne sammenhengen; ei sånn ei som du bare snubler over.

Der oppe i Nord rager fjellene mot himmelen, og de stuper like elegant ned i havet. Det aller fineste synet er likevel De Syv Søstre, som rammer inn hele Himmelblålandet.

De er sterke kvinner som står han av, disse søstrene. Det er fint med søstre, og jeg har heldigvis noen venninner som jeg deler søsterkjærlighet med.

 

 

Ikke syv, men mange nok til å holde balansen. Mange nok til å fylle opp en sofa, og ikke flere enn at jeg fint klarer å sette pris på dem jeg har. Ikke en to-seter, altså, men en litt større en. En stor myk sofa full av puter og pledd; en sofa som er like lun og varm som et ærfuglreir.

 

 

Etter Vega så skal vi til Herøy. Der skal vi bo i verdens minste stue, og den stua har ikke så mye som innlagt vann en gang. Jeg trøster meg med at det er sjarmerende og veldig sjønært. Jeg som alltid gnåler om at jeg vil bo i et hus ved havet; nå får jeg det som jeg vil for en stund. Da kan stillheten senke seg.

 Det gjør forresten ingenting om det ikke er vann i krana, når eventyret venter utenfor stuedøra, og det er dusjanlegg ved siden av. Jeg kan til og med ta et morgenbad, for det er morgenfugl jeg er.

Morgenfugl, og fri som fuglen.

 

 

Jeg skal sitte på bryggekanten og vifte med tærne, i takknemlighet over å være til. Jeg skal lete etter gode grunner, og jeg skal sanke verdifulle stunder.

De gode grunnene og de verdifulle stundene skal jeg samle mellom to permer, for jeg elsker å lese.

Jeg elsker å padle, og det var sånn jeg egentlig traff kjæresten min. Det er godt å se havet med det samme blikket. Jeg vet at det var noen som trodde at vi kanskje hadde det alt for stille og kjedelig sammen, fordi at ingen av oss prater hele tiden. 

Takk for denne stillheten. Da får vi pusterom til å tenke, og stillhet nok til å fange inntrykkene. Vi prater mye nok, og vi ler enda mer, så lenge jeg ikke er sur for et eller annet. Vi gir hverandre avstand nok til å savne, og nærhet nok til å leve det gode liv.

Det er godt å være stille når man har noe å snakke om.

 

 

Mona og Jan Erik ligger foran oss i løypa, og har allerede vært oppe på toppen av Dønnamannen. Vi traff hverandre i fjor, også, ute på Husvær. Husvær ligger bortenfor og utenfor Herøy, og jeg kjenner at jeg kanskje må tilbake dit igjen. En padler kan ikke ha det bedre enn vi hadde det disse fire dagene i fjor.

Vi hadde flere dager, men disse fire dagene var selve meningen med livet. 

 

 

Velsigna du dag over fjordan,

velsigna du lys over land.

Velsigna de evige ordan,

om håp og ei utrakt hand.

Verg dette lille du gav oss,

den dagen du fløtta oss hit.

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme

i armod og slit.

– Trygve Hoff –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3 kommentarer
    1. Takk for nok et godt innlegg Tove! God tur nordover og husk å blogge om turen så vi som forblir i Trøndelag har noe å glede oss over i tillegg til alt det fine her!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg