Alle disse ordene som vil ut. De er en utømmelig kilde, og et frådende hav. Det blir bare flere av dem, samme hvor mye jeg skriver. De stopper ikke engang når de slår mot land.

Det er akkurat som med kjærligheten. Dyrker du kjærligheten, så vokser den. Gir du kjærligheten næring, så gror den, til og med i karrig jord. Det er det samme med andre følelser. Hat avler hat, og mistro avler gjerne mistro. Det er her vårt ansvar ligger; å formidle de de følelsene som gjør livet godt å leve.

Jeg har sikkert gjemt på disse ordene hele livet, og det er først nå de våger seg ut i sola.

 

Det er rart hvordan sammensetningen av ord kan gjøre en forskjell. Jeg har mange favorittforfattere og favorittlyrikere, både fra eldre og nyere tid.

Inger Hagerup, Haldis Moren Vesaas, Kolbein Falkeid, Hans Børli, Helge Torvund, Trygve Skaug, Frode Grytten, og helt sikkert mange flere.

Det kryr av ordkunstnere i verden; takk og pris for det. 

 

 

– Trygve Skaug –

 

Det er en nytelse å lese. Det å finne en tekst som treffer, enten det er et dikt eller ei bok, det er ren poesi. Jeg behøver ikke annet selskap akkurat da. Jeg behøver ikke selskap når jeg skriver, heller. Da er jeg i ei forfatter-boble, selv om jeg ikke er forfatter. Jeg bare drømmer om å være det.

Jeg glemmer tid og sted, og det er en himmelsk følelse, selv om jeg ikke aner hvordan det er i himmelen.

I mitt neste liv skal jeg bli forfatter.

Det er som å danse sammen med skyene; en følelse av å sveve over landskapet, og ha et overblikk som jeg aldri har ellers. Jeg vet ikke om jeg har kontroll over ordene, eller om det er ordene som har kontroll over meg. Jeg rekker nesten ikke å skrive det jeg tenker, for tankene flyr så fort. Alt annet blir uten betydning, en liten stund.

 

Når jeg ikke skriver, da behøver jeg mennesker og natur. Jeg behøver familie og venner som gir av seg selv, og som tar i mot det som jeg har å gi.

Naturen ligger utenfor, og er en ramme rundt min tilværelse. Den er et pusterom og et hvileskjær. Den gir meg små regndråper av lykke, og stunder av samhørighet. På kvelder med stjernehimmel så fatter jeg min litenhet her på jorda, selv om det er stort å leve. 

 

 

ORD OVER GRIND
Du går fram til mi inste grind, 
og eg går óg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttes tidt eller sjeldan,
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem,
fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset,
og tenkt at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma iblant, 
som no over knatrande grus,
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

– Haldis Moren Vesaas –

 

Dette er et av de vakreste dikt jeg kjenner. Hun har skapt magi med enkle ord, og det er i sannhet en kunst. Naturen er denne grinda, som rammer inn mitt liv og mine dager. Det er godt å ha si egen grind; et sted å få være i fred, samtidig som jeg kan åpne grinda og slippe venner inn i hverdagen min. Ei grind å lene seg mot.

Det aller vakreste dikt jeg vet om, er det Kolbein Falkeid som har skrevet:

 

 DET ER LANGT MELLOM VENNER

 Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer,

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

 

Det er så enkelt i all sin enkelhet. Ingen svulmende ord, og ingen tapte drømmer. Bare den lune og trygge stua, som symboliserer hva et ekte vennskap er.

Riste av seg snøen i flokk, og få utdelt et par hjemmestrikkede, turkise ullstrømper på tur inn. En farge som minner om havet. Krype opp i sofaen, og trekke strømpekledde bein oppunder seg. Venninner som server vin av funklende glass. Kjenne tryggheten ved å bli tatt vare på, og varme seg i skinnet fra noen som kom først, og som ønsker deg velkommen inn.

Til lyset innenfor.

Det er nesten litt rart at dette diktet er min favoritt, for det er havet som er elementet mitt. Havet, og et rødt naust.

 

Jeg er ikke spesielt glad i snø, og jeg er sjelden på fjellet, men det er noe med den lysende stua som venter langt borte.

Takk for alle disse ord, som er gitt til meg av andre. Jeg har dem alltid med meg i ryggsekken, og den børa er aldri tung å bære på, for ordene lever sitt eget liv.

De gjør veien lettere å gå, og stien mindre kronglete. Da blir jeg som fjellgeita; fryktløs og uredd, selv om jeg egentlig har høydeskrekk.

 

 

Jeg trives aller best hjemme, ved svabergene. De som vender ut mot havet, og som alltid venter på meg. Renvasket og finslipt av bølgene, akkurat som kniven mot slipsteinen. Et møysommelig stykke arbeid, som farfar alltid gjorde. 

Vi fikk bare være storøyde tilskuere til slipsteinsvalsen, på trygg avstand, og det samme forholdet har jeg til havet. Jeg takker for alt det blå, samtidig som jeg respekterer dønningenes iboende kraft.

Havet tar, og havet gir. Slik har det alltid vært. Farfar mistet begge sine foreldre på havet da han var liten gutt. Som voksen rodde han sjøen, og drev eget notbøteri, sikkert både på trass og med kjærlighet.

 

Sånn er livet. Det er nådeløst vakkert, og av og til bare nådeløst.

 

Fra diktet Hjemkomst til havet:

” Hvis jorden har sjel

svømmer den i deg. “

– Kolbein Falkeid –