Milla

Hunden min har verdens fineste øyne. Åsså jeg da, som aldri skulle ha hund. Jeg avskydde hundehår, og gren på nesa av folk som klappet en hund uten å vaske hendene sine umiddelbart etterpå. Milla har forandret meg. 

Jeg koser og klapper dagen lang. Jeg klarer ikke å gå forbi henne uten å stryke henne over pelsen, og om jeg skulle finne på å gå forbi uten, så minner hun meg på det. Da er hun framme med labben, og blikket sier: Stryk meg!

Jeg gjør det med et smil, og undrer meg på hvem som egentlig er sjef.

Det sies at hundeeiere smiler mer, og ler oftere, enn andre. Jeg tror at det er sant. Det sies at blodtrykket går ned, og at pusten lettere finner en jevn rytme sammen med en hund. Jeg tror på det, også.

 

 

Mitt mål er å være et så godt menneske som hunden min tror at jeg er.

 

 

Jeg har godt av å være sammen med henne. Jeg har blitt flinkere til å overse bagateller, og jeg har blitt mye flinkere til å fire på kravene. Jeg har også måttet innse at jeg ikke alltid er så flink til å være konsekvent. Jeg mener at jeg er konsekvent på det som betyr mest, men hun får gjerne sove i sofaen, med hodet på ei pute. Senga mi får hun aldri sove i, bortsett fra når jeg glemmer å ha igjen døra til soverommet.

Hvem kan bli sint på et snikende ullteppe?

 

 

Når jeg har fridag, så krøller vi oss sammen i hver vår sofa, og har en hellig stund. Hun lager godlyder, og jeg drikker kaffe. Etterpå spør jeg henne om vi skal gå på tur, og da lager hun helt andre lyder. Hun blir ellevill, og jeg blir glad, fordi det varmer mitt hjerte at noen så hemningsløst sier ja til å dele dagen og opplevelsen med meg.

 

 

Hun var veldig søt da hun var lita. Rund i kroppen, og med hengeører. Nå står ørene rett opp, og jeg trives mye bedre med å være hundeeier. Jeg innrømmer lett at jeg liker henne bedre som voksen, nå som jeg snart har hatt henne i to år. Da hun hang fast i hælene mine med sylskarpe valpetenner, så hadde jeg lyst til å levere henne tilbake. Da hun maste som verst når matmor ville være i fred, så savnet jeg et angreskjema. 

Hvem kan egentlig angre på noe så bedårende?

 

 

Jeg følte meg mislykket, og hadde tilløp til panikk, fordi jeg følte at jeg ikke mestret henne. Stakkars lita; hun var jo bare en leken valp på et nytt og fremmed sted.

Verdens søteste valp, og jeg ble mamma på nytt. Det var kjærlighet ved første blikk.

 

 

Jeg smelter fortsatt, når jeg ser på disse bildene. Og vi klarer oss fint.

Hun er alltid der for meg. Hun venter på meg, og er lykkelig når jeg kommer hjem, hver eneste gang. Fra utsiden ser jeg et par store ører og et brunt blikk. Hun har en egen sitteplass i gangen, og fra den utkikksposten har hun full kontroll på hvem som kommer og går. Hun gjenkjenner lyden av bilen min, og hører hvem som tråkker i grusen utenfor. 

 

 

Jeg tror at en husky er arvelig belastet når det kommer til skepsis. Hun elsker ikke alle som kommer på besøk, og er var i møte med nye mennesker. Hun behøver tillit og tid. Hun må ta initiativet selv, og har en sterk beskyttertrang. 

I tillegg så tror jeg at det kanskje er min egen feil. Jeg blir usikker når det banker på døra, fordi jeg ikke vet hvordan hun reagerer,  og da merker hun sikkert denne uroen. Da blir det enda mer viktig å spille tøff, for hun vil jo bare beskytte meg. 

Dette er helt annerledes når vi er utenfor vårt territorium. Da er hun bare glad og leken hund. 

Hunder har et tydelig kroppsspråk, og vi mennesker leser ikke alltid godt nok. Jeg tror at det er der feilen ofte ligger. Vi overser et tydelig tegn, som vi burde tolket lenge før.

 

 

Livet med hund er for det meste fint. Hun er aldri en klamp om foten, for jeg lever et liv som gir tid og rom for å ta best mulig vare på henne.

Det fortjener vi begge. 

 


 

 

Jeg har alltid vært mye ute i naturen, men nå ser jeg verden rundt meg på en annen måte. Et brunt blikk og et grønt blikk ser så mye mer enn bare to øyne kan gjøre, særlig når blikkene møtes.

Jeg tror at barna mine har ristet på hodet mange ganger, fordi jeg prater så mye med ei som ikke svarer. Selvfølgelig svarer hun. Hun har et blikk for hver sinnsstemning. Hun kan trygle og be, og hun kan være trøtt i blikket. Hun lyser fantestreker, og hun har sta som et esel-blikk. Jeg gjenkjenner dem alle, og ser alltid hva hun prøver å fortelle meg.

Her, for eksempel, har hun lykke-blikk, fordi hun fikk bli med til Kvistalykta. Hun smiler til og med.

 

 

Her er hun vakthund. Hun har skjønt at jeg skal reise på ferie uten henne. Hun har skjønt det i flere dager. Hun venter utenfor når jeg må på do, og hun følger meg som en skygge overalt. Hun vokter bagasjen, sånn at jeg ikke bare blir borte, sånn helt plutselig. Heldigvis skal hun være hos noen hun kjenner i disse to ukene. Heldigvis skal hun være hos sin beste hunde-venninne.

Heldigvis for meg og heldigvis for henne, men hvem kan forlate dette bildet uten å kjenne det i magen?

 

 

Jeg har aldri angret på at jeg hentet Milla, med unntak av noen få ganger, som jeg allerede har glemt. Hun har til og med fått sitt eget dikt, og jeg savner henne allerede.

 

 

MILLA

Milla, takk for at jeg fikk

bade i ditt brune blikk.

Jeg har lært å gripe dagen,

trekke pusten ned i magen.

 

Hundehår og rampestreker,

jeg kan se at livet leker.

Øynene som titter frem,

hver gang når jeg kommer hjem.

 

Sofakos og fine turer,

og for alle dem som lurer:

Det er sunt å eie hund,

dyrebare lykkestund.

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. Med dyr i huset må man bare overse litt hundehår. Også er det greit med en solid porsjon humoristisk sans, når valpen/unghunden (eller den noe eldre) har tatt seg til rette og gjort noe den absolutt ikke skulle ha gjort 🙂 Jeg er faktisk enig med deg, voksne hunder er “triveligere” (eller i alle fall enklere) enn valper. Det samme gjelder katt. Vi hadde ekstreme utfordringer i (minst) to år med en av hundene våre, og det var nære på at jeg ga opp. For få måneder vandret hun over regnbuebroen, i en alder av over 13 år. Da hadde hun vært verdens beste i mange år, og ble dypt savnet.

    2. PS! Husk vakre Millas sterke jaktinstinkt. Om hun er aldri så rolig i forhold til fugler og dyr, så kan jaktinstinktet våkne. Jeg har sett resultater av det, og det er ikke pent.

Siste innlegg