Det er ingenting jeg heller vil,

enn å velge en gang til.

Finne drømmen igjen,

et helt annet sted.

Og følelsen vil ikke slippe tak,

det er vel en mening bak.

En lengsel så stor,

la oss dra.

– Himmelblå –

 

Og vi dro. 

Jeg har mine små og store drømmer, og Himmelblå var en av disse små. Jeg fulgte serien på TV, og har hele tiden etterpå hatt lyst til å besøke øya. Ikke fordi den er så spesiell, for det er en helt vanlig øy. Ikke ville jeg ha bodd der heller, for den er litt for stille, selv om jeg elsker stillhet.

Det handler om nostalgi, og det handler om å lage sine egne drømmer, som kanskje en dag går i oppfyllelse. Noen store, og noen små. Noen drømmer forblir en drøm, mens andre drømmer blir virkelighet. Slik som denne.

 

Jeg har samlet så mange inntrykk og så mange fine bilder fra denne ferien, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Derfor begynner jeg med Ylvingen, selv om det ikke var begynnelsen. Begynnelsen gjemmer jeg til slutt, for jeg kommer til å lage flere reiseskildringer fra ferien vår. 

Begynnelsen var Vega.

Begynnelsen var best, og Ylvingen var på en måte en slags begynnelse den, også, for det var nok da at drømmen min om å oppleve Helgelandskysten startet. Derfor fortjener Ylvingen at jeg begynner med Himmelblå.

 

 

Først og fremst var det skiltet. Det knallblå skiltet. Og til min store glede ble jeg akkurat så glad som jeg trodde at jeg skulle bli.

I tillegg så var kafeen åpen, og der inne serverte de verdens beste og verdens mektigste rømmevafler. Jeg tror at de smakte ekstra godt på grunn av nostalgien.

 

 

 

Vi tok ferga over fra Vega, og syklet rundt på øya. Det er veldig fint å sykle på Helgelandskysten, og egentlig hadde det passet bedre med en gammeldags sykkel, en sånn med kurv foran. En sykkel som ikke hadde gir, men som hadde en bukett av markblomster under klemma på bagasjebrettet.

Sukk, her snakker jeg for meg selv. Jeg tipper at kjæresten helst vil ha en moderne sykkel, med hjelm og drikkeflaske og 21 gir. Ikke fordi han er dårlig trent, men fordi vi av og til ser verden med forskjellige øyne. Jeg setter pris på at han fulgte med over, selv om han ikke har det samme forholdet til øya som det jeg har. 

Vi hadde en fin dag der ute, og jakka hans er like blå som skiltet.

 

 

Vi tok turen opp til Tyskhåjen. Her opparbeidet flere hundre krigsfanger et festningsanlegg under 2. Verdenskrig. Det er rart å bevege seg rundt der oppe som et fritt menneske. Det går heller ikke an å tenke seg til hvordan det var. Kanoner, underjordiske ganger og hemmelige rom, og jeg skjønner ikke hvordan de har fått det til. Det er iallefall en skarp kontrast til mitt liv, selv om mange lever under slike forhold også i dag. 

Jeg vet at jeg er priviligert, og bittelita.

 

 

Vi fant til og med det bittelille kapellet, for det går ikke an å sykle seg vill på Ylvingen, selv ikke for ei med dårlig retningssans. Mens vi satt foran kapellet og drakk kaffe, så kom det en kar bort og tok i døra .Han kunne skuffet konstatere at døra var låst, før han syklet videre.

Jeg ville prøve selv, og håpet sikkert på et mirakel. Om det var fordi jeg brukte litt mer krefter, eller om underet virkelig skjedde, det vet jeg ikke. 

Jeg fikk opp døra, for jeg mener at ingenting skal være uprøvd når man har drømt om noe veldig lenge.

Det er viktig å ha trua.

 

 

 Innenfor var det veldig fint. Jeg blir alltid så andektig når jeg går inn i et kirkerom, enten det er lite eller stort. Da blir jeg enda mer stille enn det jeg er til vanlig. Hvis jeg først skal si noe, så hvisker jeg.

Jeg tenker på dåp, på bryllup og begravelser. Jeg tenker på at slekt skal følge slekters gang, og jeg funderer over hvilke historier som har funnet sted nettopp her.

Sorg og glede, håp og undring. Sorg over å følge noen til grava. Glede og forventning over å si ja til å dele livet med en annen. Andektigheten over å bære et barn til dåpen. Et nytt lite barn med dagene foran seg.

Jeg blir alltid litt rørt, og så tenkte jeg litt på den stakkars mannen som ikke fikk opp døra.

 

 

Jeg måtte bare knipse et bilde av Marit og Roland, selv om jeg ikke er så romantisk som det kanskje er meningen at man skal være. Dette bildet hang på veggen inne på Himmelblå, og jeg ble starstrucked en liten stund.

 Alle liker vel kjærlighet og varme følelser, og det finnes tusenvis av måter å vise det på. 

 

 

Jeg liker det best på den enkle måten. En sykkeltur på Ylvingen, og en som blir med meg dit, selv om det sikkert ikke sto øverst på ønskelista hans. En padletur rundt midnatt, og noen som passer på at ikke undervannsstrømmene fører meg dypt hav. Noen som snakker meg til fornuft når høydeskrekken tar overhånd, og som er stolt av meg når jeg klarer å klatre helt opp.

Det fortjener sin egen historie, og den historien inneholder både redsel og en dæsj romantikk.

 

 

Jeg ser mot en himmelblå,

du vet hva jeg venter på.

Lover du, lover jeg, tro på deg,

så drar vi avsted.

– Himmelblå –