MERE FJELL

Av og til

må noe vare lenge,

ellers mister vi vettet snart, 

så fort som allting snurrer rundt med

oss.

Store trær er fint

og riktig gamle hus er fint,

men enda bedre-

fjell.

– Rolf Jacobsen –

 

 

Jeg trodde iallfall at jeg holdt på å miste vettet et godt stykke over midtveis. Det startet så bra, for dette har vært en drøm og et mål ganske lenge.

Fra plassen der vi bodde på Herøy tittet vi rett bort på Dønnamannen, og jeg fikk sommerfugler i magen. Det ser ikke så høyt ut herifra, men det var høyt nok for meg.

Det er havet som er mitt element, men jeg liker fjellene langs Helgelandskysten, fordi de speiler seg i havet. De rammer inn mitt element, samtidig som de gir rom for å puste fritt.

 

Her bader Dønnamannen i kveldssol, men det er nesten alltid et skylag eller tåkelag øverst oppe. Fra en annen vinkel synes det godt at fjellet ligner et ansikt, og han har ofte trukket dyna over ansiktet.

Vi skulle altså opp på haka, som er 858 meter over havet. Det går an å gå fra haka over til leppa, eller omvendt, men det mellomstykket var ikke merket. Den eneste merknaden var at den delen av løypa ikke var å anbefale for folk med høydeskrekk.

Neivel.

Jeg tenkte ikke på høydeskrekken kvelden før, for da var alt innhyllet i rosa, og vi hadde ei egen brygge som var bare vår. En sånn kveld da ingen har lyst til å dra dyna over ansiktet. Heller ikke Dønnamannen, og slettes ikke Åkvikfjellet, for Åkvikfjellet er såpass lavt at det ikke vokser inn i himmelen.

Åkvikfjellet synes til venstre i bildet, og hadde roligere hjerteslag enn mannen til høyre for seg.

 

 

Enn så lenge hersker ro og normal pulsfrekvens. Jeg ser langt forbi de sju blåner, og husker at jeg har glemt å fortelle kjæresten at jeg har høydeskrekk.

Akkurat nå er jeg bare fascinert av de syv søstre, for de er omtrent de eneste kvinnene jeg treffer på denne turen.

 

 

Vi tok noen pauser underveis. Begge sa at det var for å nyte utsikten, og det var helt sikkert sant, men vi stoppet like mye for å få igjen pusten. Vi hadde litt åndenød i starten, men etter å ha kommet litt opp i høyden så fant vi rytmen. Helt til jeg havnet i den ytterste nød, og kjørte ansiktet ned i fjellduftende lyng.

Ikke for å nyte solvarm lyng, men fordi høydeskrekken slo til med full kraft. Dette bildet er arrangert, og tatt på tur ned, bare for å vise hvordan jeg hadde det en stund. 

 

 

Jeg har høydeskrekk, sa jeg. Det har du aldri fortalt, sa han. Det er sikkert mye jeg ikke har fortalt.

Det spiller ingen rolle, for jeg klamret meg til lynget som om det var en livbøye. Jeg fikk tvangstanker om at hendene mistet all kraft, sånn at taket i redningsbøyen glapp. Det suste i hodet, og jeg hev sånn etter pusten at jeg trodde jeg mistet den. Jeg måtte jo få beholde pusten, for ellers ville jeg dø.

Plutselig kom det en mann opp til oss. Han hadde passert middagshøyden, og hadde bare ei hand fri. Han gikk med rak rygg, og hadde en s-pose i den andre handa. Ingen ryggsekk, ingen merkeklær og ingen høydeskrekk. Han sa at vi hadde kommet litt bort fra stien, og pekte mot høyre. Han skrådde mot den retningen han pekte, og slentret bortover og oppover som ingenting.

Var det mulig?

Det kunne umulig være så farlig som jeg trodde, når en middelaldrende mann fra Aukra slentret uanstrengt og uredd forbi meg. Han var veldig hyggelig, og jeg tror ikke han hadde forlatt meg i hjelpeløs tilstand om jeg hadde vært der alene. Han hjalp meg uten å vite det, bare ved å være seg selv.

Kjell tilbød seg å snu, men da ropte jeg NEI! så det ljomet nedover fjellsiden. Jeg mobiliserte så mye stahet og mot at det utløste et lite steinskred. Han snakket strengt til meg, for det var nødvendig, og ba meg sette foten der han sa at jeg skulle sette den. Det løsnet små steiner hele tiden, og jeg innbilte meg at jeg var en av disse steinene. 

Sånne tanker måtte jeg glemme. Jeg var ikke en stein som raste ned ,for jeg var ei fjellgeit som skulle opp.

 

Her er jeg nesten oppe, selv om også dette bildet er tatt på tur ned. På tur opp hadde jeg nok med å komme meg opp. Den siste biten var det tau å holde seg fast i, og da jeg endelig nådde toppen fikk jeg streng beskjed om å gå på to føtter i stedet for fire. 

 

 

Jeg måtte jo det. Jeg måtte jo ta det som en mann, siden det var så mange menn der. Ingen kryper det siste stykket når de har seiret over seg selv. Jeg gjør ikke sånne ting for å imponere noen, eller for å bevise noe for andre. Jeg gjør det for meg selv. Jeg gjør det for å tøye grenser, for det gir så god mestringsfølelse etterpå. Det finnes ting som jeg aldri vil gjøre, men når jeg først har bestemt meg for noe, da er jeg visst fryktelig sta. Og jeg vet at det finnes høyere fjell og større bragder enn dette.

Her kan dere se et kvinnefellesskap som mangler sidestykke. Vi kneiser like stolt alle åtte, og kvinner er like sterke som menn, særlig på noen områder.

De behøver oss, våre menn, for uten oss så var de ikke så sterke. Jeg tror de liker å være helter.

 

 

Her er en av mine redningsmenn. Den andre redningsmannen, han som ikke var klar over at han reddet meg, tok dette bildet av oss. Han fra Aukra.

Vi er like blå som himmelen begge to, og premien var en fantastisk utsikt. Vi kunne se til verdens ende på alle kanter.

Det var helt ubeskrivelig. 

 

Det er greit å være to, for når jeg sto på toppen alene så var det med knyttede never og litt frykt i blikket, for frykten slapp ikke helt taket likevel.

Jeg var fryktelig stolt.

 

Dagen før kjøpte jeg en gave til meg selv. Den pakket jeg pent ned i sekken, og gjemte den til og med under matpakken. Jeg ville ikke ta den på før jeg visste om jeg fortjente den.

Nå har jeg ærlig fortjent tittelen Klatremus.

 

 

Vi møtte flere menn der oppe. De første tre karene jeg snakket med etter å ha fått igjen pusten, fikk stotrende høre at jeg egentlig hadde veldig høydeskrekk. Da kom det tørt fra den ene av dem:

Da har du kommet til riktig sted! 

Etter å ha samlet pust og mot til å forlate toppen, kom det en ny mann over kanten på stupet. En liten og lett og lyshåret kar, som minnet meg litt om Askeladden. Han skjønte ikke vitsen med å bruke tau den siste biten, for det gikk jo like fint å klatre uten. Han hadde med seg et helt følge, men dem hadde han klatret fra for lenge siden. Nå sto han og vippet på et utspring, mens han ropte ned til dem at de snart var oppe. Sånne menn har en evne ti å gi deg mot, eller til å ta fra deg motet. Du kan velge selv.

Det var han som tok disse to bildene av oss, mens vi ventet på ledig tau. Han ville at jeg skulle sette meg på utspringet, sånn at bildene skulle bli mer spektakulære, men der gikk grensa mi. 

 

 

Han pratet like fort som han klatret, og fortalte at han som liten gutt alltid var den perfekte eggsanker. Siden han var så lett og spenstig, så var det alltid ham de bandt et tau rundt magen på og firte ned til reirene.

Han var irriterende nonchalant der han sto og vippet på nordnorsk vis, samtidig som jeg levende kunne se for meg denne mannen som guttunge.

En liten og fryktløs Askeladd.

Eller kanskje det var jeg som var Askeladden denne dagen? Askeladden og de gode hjelperne.

 

 

Den står her nå

som landemerke for din død, din uro,

kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.

Noe gammelt noe. Som stjernene.

Og kjøle pannen din på den,

og tenke tanken ut.

Og tenke selv.

– Rolf Jacobsen –