Spaghettibein

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har sluttet å løpe fra meg selv; drive med intervalltrening for å løpe raskere enn harehjertet mitt, for jeg har innsett at dette er en del av det å være meg. Ingen klarer vel å løpe raskere enn hjertet sitt likevel, og jeg dør ikke av det. Det finnes ikke farlig, og jeg er aldri redd. Det er bare ubehagelig.

Jeg må spille på lag med pulsslagene mine, sånn at jeg har pust nok til å bevare roen.

Denne roen er ikke et bredt banner som det står MÅL på, men et forsøk på å bekjempe ti ville hester som løper løpsk innvendig.  Det hender at jeg har rastløse bein også, men da  er det tusen maur i stedet for ti ville hester. Det er greit at blodet bruser som ei flomstor elv, men ikke når jeg ikke vil. Jeg vil ikke ha et kappløp med meg selv når jeg minst venter det, for da er jeg ikke forberedt.

Det er da det begynner å suse i hodet, og det er da at føttene dovner bort og blir til visne spaghettibein. De kraftige leggene mister krafta, men de holder meg heldigvis på beina, merkelig nok. Det er som når jeg slenger spaghetti i en varm kjele. Når vannet når kokepunktet så skjer det noe mystisk med spaghettien. Den har liksom ikke noe den skulle ha sagt når det koker som verst.

Å skrive kjøler ned beina, det er rene spa-behandlingen for kropp og sjel. Å skrive gir meg utsikt over livet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er ikke sikkert at andre merker hva som skjer, men jeg tipper at det er mange som kjenner seg igjen.

På jobb så har jeg stål i ben og armer. Ikke på en sånn måte at jeg er kald, heller tvert om. Jeg mobiliserer alt, og kjemper som en løvinne for den som ikke makter å kjempe selv. Med den hvite uniformen på så er alt mulig, selv på mørke dager. Når jeg tar de hvite klærne av, så er jeg meg igjen. 

Jeg er meg hele tiden, men det er godt å ha et skille, selv om det hviskes ut noen ganger. 

Det er godt å kjenne på sin egen sårbarhet, også, for bare da kan jeg få et innblikk i et annet menneske sin verden. Jeg kan lese meg til kunnskap, men jeg kan aldri lese meg til alt det andre som kanskje forventes av meg. Eller som jeg forventer av meg selv.

Jeg kan ikke lese tanker, og jeg kan aldri vite hva noen føler, for den følelsen er bare deres. Det er her jeg sier takk for det kliniske blikk. Det høres kanskje ikke så varmt ut – å ha et klinisk blikk – men det bor mye varme i disse ordene.

Det betyr at jeg lærer over tid. Det betyr at jeg trår feil, og lærer av det. Det betyr at jeg er lyttende, og at jeg vet hva omsorg og empati er.

Det betyr også at trygghet opparbeides ved hvert møte. Ikke første gang, ikke andre gang, og heller ikke den tredje. Kanskje går jeg to skritt fram, og fire tilbake.

Heldigvis har jeg kollegaer i begge ender av skalaen. Jeg har dem som er der jeg har vært, og som jeg kan overføre kunnskap til, og jeg har dem som har vist meg vei.

Nå merker jeg at sykepleieren er i ferd med å våkne igjen, etter en lang og velfortjent ferie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg