Jeg elsker å være sykepleier, men drømmer om å bli forfatter. Tenk om det hadde ramlet hundre dikt ned i hodet mitt mens jeg sov, eller en hel roman, kanskje. Jeg tenker på dem som får antatt ordene sine, og som får samlet dem mellom to flunkende nye permer.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Duften av ei uåpna bok, men som ingen klarer å legge fra seg før det er slutt. Jeg savner alltid ei bok etter at jeg har lest den ferdig. Jeg gruer meg nesten til å lese slutten, når jeg ikke vil at det skal ta slutt. Det er nesten som en kjærlighetssorg, en slags liten sorgprosess, der jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å møte noen som er bedre enn den jeg hadde.

Det finnes bøker som ikke gir meg noen ting. Jeg føler at boka fortjener at jeg gir den en sjanse, men det nytter ikke. Jeg henter den fram gang etter gang, men legger den tilbake etter å ha lest to sider.

Det er sånn med mennesker, også, selv om det er stygt sagt. Noen er som ei åpen bok, mens andre er lukket. Noen gir meg massevis, og andre ingenting.

Noen trykker jeg til brystet, sånn at de alltid finnes nær hjertet mitt. De blir bare bedre og bedre, for etterhvert så lærer jeg å lese mellom linjene.

Andre prøveleser jeg litt i, men boka gjør meg bare opprørt.

Jeg vet at livet ikke kan leves gjennom å velge seg bare søte dikt. Livet er også harde ord og nådeløse krav. Livet kan være beinhardt, og det kan være tungt og trist. 

Ordene kan stokke seg, og ikke finne mening i det hele tatt. Det finnes blanke ark, som jeg kan fylle med det jeg vil.

Mulighetene er uante, og jeg vet hvilke bøker jeg vil lese. Jeg vil lese dem som gir meg noe, og de som jeg kan stjele varme fra. Jeg vil lese dem som utfordrer meg, de som stiller spørsmål, og som noen ganger har et svar.

Jeg tror at jeg må forfølge drømmen. Drømmen min er en fargerik drage, som flyr med vinden. Jeg prøver å styre den, men vinden fører den dit jeg ikke hadde tenkt at den skulle, eller nettopp dit jeg ønsker at den skal fly.

Jeg liker at det er sånn, og jeg vet ikke om andre klarer å følge med på tankene mine. De er som vinden, de også.

Jeg vil gi ut en diktsamling, eller en bok med betraktninger.

-Hvis du oversetter vinden til menneskelig tale og setter musikk og derefter farge til, da er du så nær du kan komme mitt morsmål.

– Lars Saabye Christensen –