Rosa himmel

 

Sådan er verdens centrum,
at det må man selv have med.
Har man det ikke i seg,
så findes det intet sted.

– Piet Hein –

 

 

Jeg vet ikke om jeg kan være hjemme alle steder fordi om jeg bærer gleden med meg, for hjemme er alltid best, men jeg tror at ved å ha gleden med på reisen, så finner jeg perler der jeg er. Det handler om å bruke sansene sine. Det handler om å løfte blikket, så jeg kan se at verden noen ganger er et vakkert og rosa sted.

Det handler om å ta et skikkelig magadrag, og la sjølufta fylle både kropp og sinn. Det betyr å legge handa på en stein eller et svaberg som fortsatt har varmen i seg, fordi de har ligget i sola hele dagen.

I går kveld var Bogøya som et digert fugleberg, bare at fuglene var mennesker. Det var blikkstille hav, og det var båttur ut til denne nydelige pletten på jord.

Supen Pøbb ligger ved bryggekanten, og oser sjarm og service. Det er en grunn til at stedet er tettpakket med båter når det er sommer, og det er en grunn til at vi ønsker oss tilbake flere ganger, for de har sprellfersk mat. Jeg tipper den er henta rett opp av sjøen rett før gjestene kommer, så vi kan dingle med beina og spise verdens beste fish&chips. Nam!

Det ble en festaften av de sjeldne, ikke minst med tanke på været og folket og maten og havet og kjærligheten. Sju timer gikk som en røyk, og jeg har ikke snakket så mye med så mange noen gang før, tror jeg. 

Jeg er egentlig ikke særlig flink med småprat, men det glemte jeg i går, heldigvis.

Vi tok en avstikker opp til varden, for det må være en av verdens fineste plasser. Jeg merket at det er et sted for tankespinn, så der kunne jeg sikkert ha sittet en hel natt og skrevet dikt, eller begynt på en roman.

Noen ganger er det fint å lukke øynene mens man tenker, men ikke der oppe. Der oppe må gluggene være åpne, sånn at jeg kan se, virkelig SE.

Og da fikk jeg se dette:

 

 

Det er ikke så dumt å nærme seg femti år, for jeg liker min nyvunne trygghet, selv om jeg fremdeles er pissredd noen ganger. Jeg tør det jeg aldri våget, og jeg sier det jeg aldri sa. Jeg drømmer ikke om fjerne land, for jeg elsker utsikten hjemme. Jeg må ikke bort for å se hva jeg har hjemme, for jeg vet allerede hva jeg har.

Det er fint å reise, som til Helgelandskysten, fordi det ligner på litt på hjemme. Det var tøft med stupbratte fjell ( som vi ikke har ),  fordi havet var rett nedenfor fjellet. Jeg kan aldri bo et sted der havet ikke finnes.

Jeg har nettopp oppdaget hvor mye det gir meg å prate med andre, og det hender jeg får høre at mine ord betyr noe for andre. Jeg gjorde denne oppdagelsen litt seint i livet, så det er sikkert derfor jeg har det så travelt nå. Jeg har ikke tid til å bare gå forbi, for da går jeg kanskje glipp av en mulighet til å lære noe nytt, eller jeg mister sjansen til å bli invitert med på båttur.

Mulighetene er uante, bare jeg ser dem, og griper fatt i sjansene som byr seg. Jeg har blitt verdensmester i å ta sjanser nå, etter å ha ligget i hardtrening en stund.

Der jeg før gikk forbi, stanser jeg nå opp, og det er sunt for meg. Jeg blir hundre ganger sterkere av det, og det behøver jeg. Jeg behøver det på sånne dager der jeg helst vil krype inn i skallet mitt. Jeg har fremdeles dager som er omveier, sånne dager som jeg helst vil gå i en stor bue utenom, fordi jeg ikke orker å snakke særlig mye.

Jeg er avhengig av alene-tid, det er ikke den tiden jeg ikke vil ha. Jeg elsker å være alene med stillheten og tankene, når tankene er friske, men det er de ikke alltid. Det er de dagene jeg går omvei fordi hjertet slår saltomortale på innsiden, eller dagene som er tåkelagte, sånn at jeg ikke ser.

Sånn som i går, for hvem skulle tro at en sånn vakker kveld skulle tåkelegges? Plutselig drev tåka inn fra havet, og alt det rosa ble borte. Akkurat i natt la det ingen demper på stemningen, for jeg svevde høyt over tåkelandet, men noen ganger skjer det like brått som dette i tankene mine.

Jeg har tatt båtførerprøven, men kan ikke å kjøre båt. Jeg vet hvordan hodet mitt fungerer, men noen dager mister jeg styringa. Jeg skal lære meg å kjøre båt, og jeg jobber vettet av meg for å tenke positivt. Det er derfor jeg blir så sliten noen ganger, for det hender de er uregjerlige som en flokk med ville hester, der ingen vil følge flokken. Noen av dem blir til og med sittende fast i gjørma, og da tar det lang tid å sette dem fri, så de kan blåse på havet.

Ikke hestene, men tankene. Hester hører til på land

 

I går var idyll, bortsett fra millioner med knott. De jaget oss ned fra varden, men jeg var der lenge nok til å jage slitne tanker på flukt. Jeg skal tilbake hit en vakker dag.

Det er derfor jeg smiler så lurt.

 

PASTELLKVELD

Himmel i rosa pastell,

nydelig Bogøya-kveld.

Øyne som hviler på havet,

livet er gitt oss i gave.

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg