It Ain’t No Sin To Be Glad You’re Alive

– Bruce Springsteen –

Vi to er veldig glad for at vi i aller høyeste grad er i live, og vi er veldig  glad for at vi fikk oppleve Bruce Springsteen LIVE. I går var vi høye både på livet og på sprudlevann. Akkurat passe dose med sprudlevann, ja, for vi var der for å være hundre prosent tilstede.

Noe annet var heller ikke mulig, for vi hadde verdens kjekkeste mann på storskjerm foran oss. Blodet bruc(t)e på ekte vis.

For en mann, og for et band!

Han klarte til og med å stoppe regnet, eller var det bare det at vi ikke brydde oss om at det høljet ned? Jeg har aldri vært virkelig nesegrus fan av Springsteen, ei sånn ei som telter foran inngangen i flere døgn på forhånd, men jeg kjenner likevel de fleste av låtene hans. Vi hørte mye på hans musikk da vi var ungdommer, og i går var vi ungdommer igjen.

Iallefall jeg. 

Det sto en kar sammen med oss, som mente at de som var kortest burde stå foran de som var høyere. ” Æ e eisækstisju “, sa Mona. Hun prater veldig fort.

” 67? “, sa han. ” Du ser ikke en dag eldre ut enn 67.”  Honnørbillett neste, mens venninna lo høyt og lenge.

Hun er på alder med Bruce, da, og de holder seg godt begge to.

 

 

Vi er, eller blir, 49 år begge to i løpet av året, men i går var alle menneskene i Granåsen akkurat like unge. Alle 37 000 av oss. Vi klarte å snike oss langt fram, og vi var alltid sammen, fordi vi liker å være sammen.

Dette var en stjernestund for minneboka.

 

 

Det var fantastiske låter på rekke og rad, det var utmerket lydkvalitet, og det var en innlevelse som får hjerter til å smelte. Det var ingen som sleit med innlevelsen i går. Jeg fikk gåsehud, jeg slapp løs rockefoten som jeg hadde glemt at jeg hadde, jeg veivet med armene, jeg gliste bredt ( noe jeg sjelden gjør, selv om jeg har all grunn til å glise ),  og jeg tørket tårer.

Eller var det regndråper?

 

Jeg er sikker på at han ga alt for oss. Jeg tror han likte trøndere og granskau, og jeg leste et sted at han gjerne vil tilbake. Han har god kontakt med publikum, og det er sjarmerende. Uten publikum, ingen artist, og omvendt. Det er snakk om gjensidig kjærlighet, og en dyp og ekte kjærlighet til det han driver med. Jeg oppdaget Bruce Springsteen på nytt i går.

Kveldens sterkeste øyeblikk?  INDEPENDENCE DAY

 

 

The River er fin, og det har den alltid vært.

 

 

Dagen derpå var også fin, for dager sammen med Mona er alltid fine. Vi lekte turister i egen by, og toppet opplevelsen med en utepils i finværet.

” Kjærleik er å vilja vel.”  Vi lever etter dette ordspråket.

 Vi prøver alltid å skape nye øyeblikk sammen, og nå har det blitt en årlig tradisjon å dra på konsert. Vi vil hverandre vel, og vi ler mye sammen. Vi snakker om alt som ligger oss på hjertet, og det kommer ikke lenger enn dit. Det er fint å ha noen man kan stole helt og holdent på, for det er ikke mange som behøver å vite alt om oss.

 

 

Crescendo i gågata.

Vi landa i Nordre, og sammenlignet alle vi møtte med Bruce. Veldig urettferdig for denne karen å bli sammenlignet med The Boss, men det han ikke vet har han heldigvis ikke vondt av. Han var en fargeklatt i bybildet, selv om klærne hans var grå, og jeg håper han tilgir meg at jeg poster dette bildet.

 Det sto en fargerik klovn ved siden av, og han så ikke lystig ut i det hele tatt. Han så lei seg ut, for det var ingen barn som stoppet. Kanskje de heller ville jakte Pokemon?

Stakkars klovn.

Vi satt på en benk og spiste jordbær, mens vi betraktet alle som gikk forbi. Det er fryktelig artig å betrakte folk i smug. Vi trampet takten til trekkspillmusikk, helt til mannen kastet lange blikk i vår retning.

Han hadde sjarm i blikket sitt, mer sjarm enn klovnen, tydeligvis.

 

 

Jeg tror at sjarmøren er enig med Sjefen:

” The best music is essentially there to provide you something to face the world with. “