Hopp i havet

 

 

Drømmen kan være bitteliten som et albueskjell, eller den kan være like stor som himmelen over meg. I går kveld rakk jeg ikke engang å begynne på en drøm, for alt skjedde så fort. Det ble en hopp på-tur; en sånn tur der vi bare slenger kaffekanna i sekken og begir oss inn i drømmen som vi aldri rakk å henge med på. En karusell som snurrer så fort, eller et liv som tar en så brå vending, at vi ramler av i fart og lander på Andstein, for noen ganger ender det godt likevel.

Det ble en drømmekveld, og akkurat passe langgrunt og forfriskende kaldt.

 

Det var deg og det var meg,
det var minner som aldri vil dø.
Det var evighet,
og en sol som farga himmelen rød.

– Postgirobygget –

 

Det var deg og det var meg, pluss millioner av knott, så vi var ikke alene likevel. De er rene smådjevlene, for de stjeler fra meg noe av idyllen som finnes der ute. Hvordan har de kommet seg dit? Det må da være alt for langt å fly for en så liten skapning.

Jeg tipper at de flyr dit på pur F***.

Jeg trålet hele øya ( jeg vet at den ikke er stor) på kryss og tvers, i et forsøk på å løpe fra dem. Så fikk jeg trimma litt, så fikk jeg sett meg litt rundt. Selv om det er korte avstander, så er det fin utsikt til alle kanter. Det handler om å peke nesa den riktige veien.

Ut mot havet.

 

Å besøke Andstein en sånn kveld kan jeg helhjertet anbefale, selv om jeg blir glad når det ikke er andre folk der. Jeg er ikke engstelig for å møte andre, men jeg liker å tenke at jeg har strandet på en øde øy som ingen vet av.

En perle som ingen andre enn jeg har oppdaget.

 


 

Sånn kunne jeg ha ligget hele natta om det ikke var for knotten. Tenk deg at knotten ikke finnes, og at du kan ligge på magen på et varmt svaberg og bare være til.

Bare være, uten tanke for hverken natta eller morgendagen. Et sånt øyeblikk da tiden stopper opp og tar en pause.

Det er så godt.

 

 

Også denne kvelden hadde vi hellet med oss. Det var like blikkstille som sist vi traff nisene. De var ikke like mange som forrige gang, men minst like elegante.

De prustet farvel og på gjensyn, og danset mot Mausund eller Bogøya. Jeg skjønner dem godt, for utenfor Frøya ligger det vakre steder som perler på en snor.

Nok til et helt perlekjede.

 

 Det er fascinerende å se på nært hold hvor fort fargene skifter når sola er på vei ned i havet. Det tar pusten fra meg hver eneste gang.

 

Dette bildet er tatt kort tid etter det første, og fargespillet er helt annerledes. 

 

  

 

Kolbein Falkeid skriver fint om havet:

Med horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.

 

 

 

Nå er det vi som lever, og som får oppleve dette. Før var det andre, og etter oss kommer det nye.

Jeg har lært meg å ha dette perspektivet på livet mitt, for da setter jeg pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg jubler som en unge, og nesten ramler ut av båten, når jeg får øye på ei nise. Det føles som om nisa og jeg deler en hemmelighet akkurat denne kvelden. Jeg vet at det høres pompøst og poetisk ut, men det er sånn det er.

Vi trives som fisken i vannet begge to.

 

Vi slo av motoren og bare satt der, et sted midt mellom flo og fjære. Jeg liker den knitrende lyden av tang som floa forlater. Når tangblærene begynner å tørke i sola, så lager de gode lyder. Det sa jeg til Kjell i går, men jeg er ikke sikker på at han skjønte hva jeg mente.

Det var kanskje bare jeg som hørte det.

 

Tenk å være så glad i alt dette, og samtidig ikke like kamskjell, blåskjell, reker, krabbe, kreps eller hummer og kanari. Jeg liker skjellene, men ikke det som er inni dem. Heldigvis er jeg glad i fisk, da, unntatt sild.

 Pssst!!  På Bogøya har de verdens beste fish&chips.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg