Bindeleddet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vin og Vega,

måkeskrik,

tenk så fint å ha det
slik.
Hopp i havet, legg på 
svøm,
livet er en gylden
drøm.

Se mot dagene som
kommer,
drøm en drøm om neste
sommer.
Tenk at livet ditt er
godt,
nye dager har du
fått.

Måke, kommer du
tilbake,
for å finne deg en
make?
Her hvor brygga møter
hav,
langt fra livets mas og
kav.

Kanskje treffes vi
igjen,
lille, hvite
måkevenn.
Jeg kan låne plassen
din,
mens du speiler deg i
vin.

 

Jeg ønsker å være like interessert i pasienten som måken er i vinglasset, for den er hundre prosent tilstede, og det er hva god sykepleie handler om. Måken er nysgjerrig, og speiler seg i glasset. Kanskje den nikker gjenkjennende, eller kanskje den lærer noe nytt om seg selv, for det er viktig å kjenne seg selv om man skal hjelpe andre. Det er viktig å ha en trygg og solid plattform, som vakler, men som aldri faller i grus.

Når jeg ser tilbake på sykepleierstudenten som var meg, og sammenligner med den jeg har blitt, så er det håp for flere enn meg. Det sies at hørselen er det siste som forsvinner, men jeg tror at det er håpet.

Så lite jeg visste, og så lite jeg kunne, egentlig. Likevel var det noen sykepleiere som skjøv meg foran seg, og inn i situasjoner som jeg ikke mestret, bare fordi de selv var redde, usikre eller også feige.

Som den gangen ei mor hadde mistet sitt nyfødte barn, og jeg fikk et matbrett i hånda, med beskjed om å gå inn til henne. Jeg var den første hun skulle møte på avdelingen, og jeg hadde ikke sjanse til hverken å forberede meg eller takle situasjonen på en god måte.

Jeg glemmer det aldri.

Jeg glemmer heller aldri den multihandikappede gutten med slanger alle steder, som ble overlatt til meg på hver eneste vakt. Den gutten fikk det godt likevel, for jeg ble ekspert på alt mulig etter å ha bodd på rommet hans en hel sommer. Vi ble gode venner, selv om han ikke hadde språk, og jeg tror det var bedre å ha MEG der, i stedet for noen som egentlig ikke ville. Vi ble en liten allianse mot resten av verden. Jeg ville egentlig ikke jeg, heller, men de ga meg aldri et valg.

Eller de to som brukte sin overmakt til å overlate hele avdelinga til meg, mens de rottet seg sammen med ei kaffekanne, i visshet om at jeg ikke våget å protestere.

Jeg sprang som en gal fra rom til rom, og alle overlevde, til og med jeg.

Tusen takk, for jeg lærte mye av det. Jeg lærte forskjellen på gode og dårlige sykepleiere. Jeg lærte å si fra, selv om det tok sin tid før jeg våget å ta bladet fra munnen.

Jeg visste hva som bodde i meg, og hvorfor jeg ville bli sykepleier, og det er verdens beste grunnlag, så lenge verdiene er gode.

Det kryr av flotte og sterke sykepleiere, med trygge og og varme hender. Jeg kjenner mange kunnskapsrike pleiere, som har de rette holdningene. Det finnes gode holdninger og dårlige holdninger, og jeg våger å si at jeg vet forskjellen, takket være noen lysende forbilder som overskygget de som var mest opptatt av å utnytte ferskinger som meg.

 

Nå har jeg blitt en god blanding av varsom og direkte. Jeg teller til ti, og er aldri redd for å gå inn på et rom, selv om jeg av og til er som et aspeløv i motvind.

Jeg dør ikke av å ha litt hjertebank, men det er mange andre som dør, og det er ingenting å være redd for, iallefall ikke fra mitt ståsted.

Eller sagt på en annen måte, aller helst liker jeg å sitte. Sitte ved senga og kjenne på alle følelsene som raser gjennom kroppen. Jeg liker ikke å se at noen har det vondt, men jeg er glad i jobben min. Først og fremst skal jeg være bindeleddet mellom fastlege, sykehus og pårørende, for å passe på at alle jobber mot det samme målet. 

Hva er målet?

Målet er at den som behøver oss skal få være seg selv, og ikke drukne i et system som glemmer hvordan det er å være et lite menneske med angst for det ukjente, for ingen av oss vet hva det vil si å dø. Målet er trygghet, tillit, omsorg, etikk og kunnskap, i tilfeldig rekkefølge, for det hjelper ikke med kunnskap om vi viker unna alt det andre.

Vi kommer ingen vei uten tillit, som jeg mener er det aller første bud ved hvert eneste møte. Uten tillit har vi ingenting.

Det er der sykepleieren, omsorgsarbeideren og hjemmehjelperen ofte trekker det lengste strået, og kanskje kjenner på det største ansvaret ( selv om jeg vet at legen har det medisinske ansvar ). Jeg har heldigvis ingen problemer med å forholde meg til hvem som har ansvar for hva. Vi sniker oss over dørterskelen, eller gjennom nøkkelhullet, og inn i livet deres. Vi prater fortrolig mens vi rekker dem klærne etter dusjen, og kjenner på en ydmykhet over at de kler av og på seg foran oss, noen ganger med litt hjelp.

Da tenker jeg ikke på en naken kropp, men på hva det sikkert koster å blottstille seg. De viser fram slitne kropper og ensomme stunder. De lar oss ta del i det som de ikke lenger mestrer, og som de alltid hadde kontroll på i et annet liv.

Det er  masse historie i veggene og kroppene, for den som gjerne vil lytte. Jeg har også lært meg å lese mellom linjene. Som da jeg var hos ei gammel dame her en kveld.

Hun: Er du gift?

Jeg; Nei.

Hun: Hvor gammel er du da ( rene kryssforhøret) :

Jeg: 48

Hun: Jaja………du rekker det vel kanskje enda.

 

Det var tvil i stemmen hennes, og det hørtes nesten håpløst ut. Jeg samler på sånne gullkorn, og jeg har verdens beste jobb. Jeg har en boks med mange rom i, og der samler jeg på fine samtaler, artige historier og gode skrøner. Jeg samler på samarbeid, gode kollegaer, tillit og omsorg. Jeg samler på alt det som gjør meg til en bedre sykepleier.

Noen ganger får jeg kjeft, og andre ganger er det noen som slenger på røret i sinne. Jeg kan ikke alltid gjøre alle til lags. og det står heller ikke skrevet i panna mi at jeg er en nikkedukke.

Den tiden er definitivt og heldigvis forbi. Jeg burde slengt på røret for lenge siden, jeg også.

Det hender at jeg tar feil, og enkelte dager strever jeg med å leve opp til det jeg står for. Mine holdninger utfordres hver eneste dag, og da takker og bukker jeg for at det finnes lærlinger og studenter. De utfordrer tankegangen min, og krever – bevisst eller ubevisst – at jeg begrunner mine valg.

Jeg skjønner meg ikke på dem som mener at de er en belastning, selv om også jeg har dager der jeg helst vil kjøre alene. Jeg innrømmer gjerne at det noen ganger er mest behagelig å kjøre sitt eget løp, men ikke i det lange løp. I det lange løp er vi helt avhengig å spille på samme lag, og vi er best tjent med å spille hverandre gode.

Jeg tjener heller ingenting på å skyve andre foran meg, i frykt for min egen redsel og usikkerhet. 

Det handler ikke om å vinne eller å tape. I en sånn match handler det mer om å gjøre sitt beste for laget, og aller helst for lagkapteinen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg