Høstens glød avløser sommerens varme, og gjør fargene enda mye sterkere enn de var, iallefall for den som elsker høstfarger. Når bladene slipper greina, så blir tankene lettere, og dagene bedre.
Det er om høsten jeg blomstrer, når himmelen er høyere og lufta skarpere enn ellers.
Hjertet roer seg når det blir mørkt, for mørket er trygt og godt, selv om jeg elsker lyse sommernetter. Det beste jeg vet er å gå tur i mørket, for da er jeg usynlig. Jeg har blitt mer og mer synlig i verden, og det liker jeg, men noen ganger er det godt at ingen ser meg.
Dessuten liker jeg kontraster. Å sitte ved brygga på Bogøya en sensommerdag, med en øl i hånda, er pur lykke, særlig når jeg vet at høsten følger etter.
Til og med lukta av nybanket tørrfisk er sjarmerende, selv om den lukter forferdelig stygt.
Høsten er som dovne bølger som så vidt orker å skvalpe mot skjæret. Ikke fordi de mangler energi, men fordi at livet er roligere enn før, samtidig som det skjer mer. De må ikke slå med voldsom kraft mot land for å markere standpunkt, det holder med rolige drag. Rolige drag som inneholder styrke og svakhet, ydmykhet og besluttsomhet.
Høsten er en trekkfugl. Forskjellen er at fuglen forlater høsten, mens jeg blir. Jeg blir mer enn gjerne, for jeg elsker brunt, orange, mosegrønt, plommerødt og himmelblå.
Høsten er en trekkfugl, fordi høsten rommer nye eventyr. Nå er jeg eventyrlysten og nysgjerrig. Jeg har vært på verdensomseiling i mitt eget liv, og trives best hjemme. Jeg har lært enormt mye om meg selv, og har endt opp som en sterk og fri kvinne.
Sterk, fordi jeg er tryggere på meg selv, selv om jeg aldri blir helt trygg. Fri, fordi jeg endelig har blitt kjent med meg selv, på ordentlig.
Fri som fuglen, vippende på ei grein som er full av søte plommer.
