Å forlate eller bli forlatt

Å forlate eller bli forlatt.

Jeg tror at det er to sider av samme sak. Det er vondt uansett. Til og med når man blir enig om å gå hver til sitt. Jeg vil ikke bruke viskelær på livet mitt, for det har formet meg til den jeg er. Alle opplevelser, alle gleder og alle sorger, det er MEG.

Sterke meg og lille, svake meg.

Du blir forlatt når noen dør, og du kan bli forlatt om andre fortsatt lever. Og du kan velge å forlate. 

Det eneste jeg vet, er at livet leves her og nå, og at det er jeg som gjør mine valg. Valg som påvirker meg, og valg som påfører andre gleder og sorger. 

Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen, men ellers har jeg det bra. Ingen varige men, bortsett fra at jeg har lett for å bekymre meg. Kanskje det er derfor jeg har vondt for å puste av og til, fordi kroppen husker?

Jeg vet ikke.

Jeg er bare så uendelig glad for at jeg finner ord som lindrer. Ordene treffer de ømme punktene, kanskje litt som akupunktur. Jeg stikker ei nål inn i det området som er vondt, og så løser det vonde seg opp. 

Takk og pris for at jeg våger å sette ord til tankene mine. Det er en gave. En gave som alltid har vært der, men som aldri har blitt forløst.

Før nå. 

Tirsdag denne uka døde broren til pappa, og neste morgen døde broren til mamma. Det er mest vemodig. Vemodig fordi det er trist å miste, og rart, fordi min generasjon rykker nærmere.

Broren til pappa er vel den onkelen som jeg kjenner best, for han var en sosial skøyer. En brumlebass med stort hjerte. Den andre var traust bonde, ikke så synlig, men like fullt et verdifullt menneske, stillferdig og lun.

Det ramlet et dikt ned i hodet mitt da Ingar, broren til pappa, døde:

 

Glimt i øyet, kjapp replikk,
ord med snert vi alltid fikk.
Kvikk i hodet, morsomt svar,
slagferdig og artig kar.

Engasjert og glad i livet,
fikk oss alle til å smile.
Hei til alle på din vei,
derfor savner mange deg.

Du var liten gutt på Frøya,
livsglad ungdom her på øya.
Rampestreker, fart og fest,
det var da du trivdes best.

Høyrøstet og veldig sta,
viljen din du ville ha.
Glad i dem som du var nær,
omsorgsfull og barnekjær.

Brydde deg om alle andre,
ba oss tenke på hverandre.
Buldrende og lettrørt mann,
dette som går hand i hand.

Ingen er vel bare glad,
ingen heller bare sta.
Det er sånn det er å leve,
mer av oss kan ingen kreve.

Du var alltid litt av alt,
du var sukker, du var salt.
Helt og ekte menneske,

vi vil alltid huske det.

 

Hvil i fred, begge to <3

 

    Sånn er det med kjærlighet, også. Kan kjærlighet ta slutt? Kan et samliv ta slutt? Ja, dessverre. De gode følelsene, og fellesskapet man har gjennom et levd samliv, vil alltid være der. Kjærligheten til barna, og til det livet som er levd under samme tak, det forsvinner aldri. 

    Heldigvis har vi minner.

    Heldigvis, for jeg ville aldri vært det foruten. Likevel så er det noen ganger riktig å velge hver sin vei videre.

     

     

    4 kommentarer
      1. Johanne har fortalt om deg at du er reflektert og god til å uttrykke deg. Likevel blir jeg overrasket og imponert. Dette var utrolig bra! Og det nydelige diktet om Ingar! Du treffer på kornet!

      2. Tusen takk, Ragnhild. Glad i dæ å ❤
        Tusen takk, Bitten. Så fint å høre. 😚

      3. Ja, Tove du treffer på kornet! Og diktet om Ingar er så utrolig bra, og så sant! Slik var han jo!!
        Fortsett å skrive du!!!
        Du når hjertene!

    Siste innlegg