Minneord

Jeg er varm i trøya og varm i hjertet etter å ha vært i begravelse. Det kan være en merkelig blanding av tristhet og glede over sånne stunder. 

Og ufrivillig humor.

Som når vi står utenfor det vi tror er riktig lokale, og ikke drar kjensel på noen. Har slekta forandret seg sååå mye siden sist? Så mye at vi ikke ser et eneste kjent ansikt? Vi lister oss forsiktig inn i kirkerommet, snur på flisa, og nærmest løper ut igjen. 

Feil mann.

Ei av tantene mine hadde også virret seg inn i feil selskap, og til og med lagt ned en blomst inne i kirka, som hun måtte snike seg inn og hente, for den blomsten skulle jo ikke dit. Tenk om noen så det, og trodde at den avdøde hadde en hemmelig elskerinne eller noe sånt.

Sånn kan det gå.

Litt lenger borte finner vi endelig våre. Det er en trist anledning, men gjensynsgleden er stor. Akkurat da kjenner jeg hvor godt det er å ha tilhørighet. Jeg deler ut klemmer i øst og vest, og synes det er godt å være omgitt av mine egne, selv om vi nesten aldri treffes hverandre ellers. Det skulle man forresten ikke tro, for skravla går, og smilet sitter løst, under minnesamværet etterpå. Jeg er sikker på at Ingar ser og hører oss, og at han bifaller stemningen, for han var alltid festens midtpunkt, akkurat sånn som i dag. Det eneste som manglet var en låt av Roland Cedermark. Da hadde han garantert trampet takten.

For ungene mine var han bare Kong Ingar, intet mindre.

Jeg tenker på slekters gang når jeg sitter i seremonirommet. På mamma som er på Frosta denne dagen, fordi hennes bror begraves på samme dag, og til samme tid. Jeg skulle gjerne vært der, også. Jeg tenker på foreldre, barn og barnebarn, og på hvor godt det er å ha hverandre i sånne stunder. 

Jeg sitter ved vinduet. Mitt høyre øye smiler, og det venstre, som er nærmest vinduet, gråter en tåre. Vemod og takknemlighet hand i hand.

 

Jeg skulle liksom lese versene som jeg hadde skrevet, tenkte jeg, men i frykt for at jeg ikke skulle klare det på en sånn dag, så hadde presten lovet å lese dem for meg. Det var en skikkelig feilvurdering. Jeg kjente det i magen med en gang, at dette hadde jeg fint klart selv, og mye bedre enn han gjorde det ( unnskyld, men det er faktisk sant ). Jeg har som kjent blitt mer vågsom enn før, men ikke så dristig at jeg våget å rope til den geistlige at  ” Hei! Jeg vil gjerne lese diktet mitt selv! “

Så der satt jeg, med skjegget i postkassen.

Jeg bare visste, med 100% sikkerhet, at noe måtte gjøres, så under minnesamværet klinket jeg i glasset, og leste diktet slik det var ment å være:

 

Glimt i øyet, kjapp replikk,
ord med snert vi alltid fikk.
Kvikk i hodet, morsomt svar,
slagferdig og artig kar.

Engasjert og glad i livet,
fikk oss alle til å smile.
Hei til alle på din vei,
derfor savner mange deg.

Du var liten gutt på Frøya,
livsglad ungdom her på øya.
Rampestreker, fart og fest,
det var da du trivdes best.

Høyrøstet og veldig sta,
viljen din du ville ha.
Glad i dem som du var nær,
omsorgsfull og barnekjær.

Brydde deg om alle andre,
ba oss tenke på hverandre.
Buldrende og lettrørt mann,
dette som går hand i hand.

Ingen er vel bare glad,
ingen heller bare sta.
Det er sånn det er å leve,
mer av oss kan ingen kreve.

Du var alltid litt av alt,
du var sukker, du var salt.
Helt og ekte menneske,

vi vil alltid huske det.

 

 

Takk for en fin og varm og vemodig dag.

 

 

 

2 kommentarer
    1. Så flotte vers du har skrevet og flott at du leste det unner minnesamværet. 🙂
      Alltid trist når en mister noen en er glad i men så godt å samles med familie i en sånn anledning.
      Ønsker deg en fin dag 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg