Rett i bakken
kjærleik
gjer som han vil
kjærleik er som
ei fuglefjør mot kinnet
men like etter
eit piskeslag over handa
kjærleik får meg til
å stige opp opp opp
berre for å falle
ned ned ned
treffe bakken som
ball mot grus
– Ruth Lillegraven –
Kjærligheten er som en sprettball. Like uberegnelig, men samtidig trygg og god. Jeg har gode minner om sprettballen, fordi den minner meg om lykkelig barndom. Fuglefjæra er også uberegnelig, fordi den danser med vindens retning. Den seiler dit vinden fører den, forhåpentligvis mot ei lun havn.
Ei havn som verner for storm, og for piskeslag fra bølgene. Noen ganger er jeg midt ute på havet, og driver avsted som en bitteliten barkebåt. En barkebåt som ikke vet hvor ferden ender. Den kan like gjerne gå under.
Eller den kan treffe myk og hvit sand, og lande i et hav av blåskjell. En sånn strand der vannet er like klart som dagen, et sted der det er lett å lese havets bunn.
Akkurat der, og akkurat da, er havets bunn ei åpen bok. Ei bok der ordene renner ut som sand mellom tærne. Boka er et timeglass full av sandkorn, der hvert sandkorn er et sekund, eller et lite pust.
Hvert minste pust er viktig, og hvert eneste ord blir til sammen en sandstorm av lykke. Hvis jeg graver meg ned i sanda, så blir det tungt å puste, og om jeg går gjennom ørkenen, så tørster jeg etter vann.
Jeg er så glad i Ruth Lillegraven sine dikt, fordi de handler om mitt hjerte. Den eneste forskjellen er at mitt hjerte ikke klatrer i trær, men svømmer i blått hav. I stedet for å stupe kråke mellom røttene, så danser jeg på svaberget.
Jeg tror det gir den samme følelsen, for mennesker er forskjellige, og natur er natur.
Hjartet mitt
berre vent
langt inni skogen
den mørkaste grøne
der finn du
mitt vesle hjarte
det som klyv i trea
stuper kråke mellom
røtene
legg seg til
å symje i mosehav
og skogstjernesjø
eg er eg er eg er
syng det vesle
hjartet
– Ruth Lillegraven –
