I kveld var det så stille da jeg gikk kveldstur at jeg hørte vingeslagene fra en havørn. Det var så stille langs løypa at jeg var alene i verden. Ingen å se, ingen å høre. Noen ganger er det noe av det beste som finnes, og helt nødvendig. Jeg var ør i hodet, og nesten på gråten uten grunn, da jeg begynte å gå.
Milla slo seg vrang, slik som jeg gjør noen ganger, og nektet å ta på sele. Hun ville visst ikke føle seg bundet akkurat i dag, så da måtte hun bli hjemme. Hun angret sikkert med en gang, slik som jeg ofte gjør, men da var det for seint.
Fuglen var fløyet.
Jeg hadde det fint alene, selv om jeg følte et stikk av dårlig samvittighet. Jeg vet jo at hun elsker å være med.
Jeg er sliten akkurat nå, og da behøver jeg fysisk aktivitet. Jeg er trøtt, og da behøver jeg tid for meg selv, men det holder med små stunder. Jeg passer på å plotte inn venninneprat ( ikke på telefonen, for jeg kan ikke fordra å småprate i telefon ), et dikt, en vennlig tanke, et smil, en iskaffe,eller ei venninnehelg på noen sin hytte, for jeg har ikke hytte selv.
Nå har jeg skrevet inn flere stjernestunder på kalenderen min, og det betyr så mye. Det betyr at jeg er rik, selv om jeg ikke har egen hytte. Det betyr at jeg i går var invitert på taco i fjæresteinene, selv om jeg ikke eier et naust. Det betyr at jeg skal på inspirasjonskveld med Bjørg Thorhallsdottir og Therese Ulvan, selv om jeg ikke kjenner dem personlig.
Det betyr at jeg har nære og kjære venninner som ikke bryr seg et dugg om hvem som har mest eller minst. Mest eller minst av hva?
Vi bryr oss om hverandre, og kjenner hverandres historie. Vi har alle en historie å fortelle, og vi kan le og gråte sammen.
Dette er de gode tankene.
Det er ikke derfor jeg er sliten. Jeg er sliten fordi jeg får tilbakefall. Nå har jeg vært superflink veldig lenge, men så spenner jeg føtter for meg selv. Jeg tenker på jobb, hjem, plenklipping, bilkjøp, rundvask, julegaver, kjærlighetsforhold i voksen alder, varmepumpa, vaskemaskina som nettopp klikka, kjøkkenet som er så fint, men som ble til mens samboerskapet gikk mot slutten.
Jeg tenker på uforutsette regninger, hundehår overalt, hvem skal passe henne om jeg skal bort?, hvorfor skaffet jeg hund? ( fordi hun er min hjertemedisin og mitt hodebry), arbeidshelg som krasjer med fornøyelser, huset som kanskje må males om tre år, og hvordan skal jeg klare meg? Det blir som å snuble i et gresstrå. Jeg snubler ikke i gresstrå til vanlig.
Jeg får veldig god hjelp med det jeg behøver hjelp til, så problemene finnes mest i tankene mine; på forhånd, tidvis underveis, og noen ganger etterpå. Jeg har en kjæreste som er bilmekaniker, foreldre som ikke lar meg glemme å få veden under tak, en snill hundepasser, venner som bryr seg, og ungdom som tar i et tak ( etter litt om og men, men det er sikkert vanlig ).
Jeg har også mine positive sider. Jeg går aldri rundt og bekymrer meg for å bli syk, selv om jeg av og til vasser i sykdom. Jeg er ikke livende redd for hvordan ungene mine skal klare seg i livet, selv om jeg innerst inne er det. Så lenge jeg ikke hører noe, så har de det fint, er min tanke. Det er sånn jeg må tenke, for de er like dårlige på å gi lyd som det jeg er. Jeg finnes ikke mørkredd eller husredd. Jeg møter det jeg gruer meg for å møte, og blir fra da av mye sterkere.
Jeg har med tiden blitt brutalt ærlig overfor meg selv. Det koster så mye at jeg av og til må huske å gå en tur alene. Jeg tror at det var det havørna ville fortelle meg i kveld, med vingeslagene:
Pust dypt, fly fritt,
skaff deg overblikk,
lille venn.
Sett avtrykk, svev,
vær deg selv,
lille venn.
Det ble lettere å puste etterpå.