– legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
kom tilbake når du vil –

– Åse Marie Nesse –

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Dette verset oppsummerer hvilke tanker jeg tenker om jobben min. Jeg kan ikke trylle, det er ikke det jeg mener. Jeg ser ikke for meg en pjuskete pasient som blir flyvedyktig takket være meg, og det jeg sier eller gjør. Det handler ikke om å overvurdere sin egen betydning, det handler om å IKKE gjøre det. Det handler om å se den som behøver å bli sett, og det er ikke meg, men henne.

Eller ham.

Dette verset er omsorg, respekt, tillit, kunnskap, håp, drømmer, og jeg blir aldri lei av å skrive om det. Sikkert aldri. Dette verset er også utrygghet, redsel, smerter, håpløshet og sorg.

Dette verset er deg eller meg. Det er enkeltmennesket, som har en plass i hjertet, hjemmet, i verden, i et system og i et vesen.

Helsevesenet. Man kan bli pjuskete av mindre.

Varsomhet er et ord jeg liker. Sette døra på gløtt mot livet, eller lette litt på gardinene, så lyset slipper inn. Ikke sånn at det blender, men bare litt om gangen. La øynene venne seg til dagen, så sola kan legge et lett dryss av fregner over nesa.

Fregner er nydelig.

Lytt, snu dyna, fyll friskt vann i glasset som står på nattbordet, le, gråt, løp, sitt ned, spøk, tål alvoret, gi, ta imot, kam hår, klipp negler, og alt det andre som handler om velvære.

Det er ikke lett, dette. Det er ikke lett å smile når jeg har mest lyst til å smelle igjen døra. Det er ikke lett å smile når jeg helst vil gråte. Det er ikke lett å gråte når jeg helst vil rømme. Det er ikke lett å helle vann i glasset når jeg er så sliten av å bli kommandert at jeg helst vil helle vannet i hodet på han eller henne ( 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10, det hjelper å telle ). For det finnes mange slags pasienter og pårørende, og det hender at jeg er tappet for energi og omsorg, men det varer heldigvis ikke lenge. Det finnes sikkert noen som vil tømme et glass vannet i hodet mitt, også. 

Dette går begge veier, akkurat sånn som omsorg og respekt gjør.

Heldigvis utgjør dette bare en mikroskopisk del av min arbeidshverdag, en bitte-bitte-liten promille. Promille er forresten noe vi merker mer og mer av i jobben vår, så det å jobbe i hjemmetjenesten er både utfordrende, lærerikt og av og til smertefullt, fordi vi får innblikk i så mange skjebner.

Det er mye rus, og rus er ikke bare dem vi ser på gata.

Vi må kunne litt om alt, i motsetning til på sykehus, der de ofte er eksperter på SITT område. Vi har for det meste et godt samarbeid med sykehusene, og for min egen del så har jeg mye kontakt med kreftpoliklinikk på Orkanger, Seksjon lindrende behandling og kreftavdelingen ved St Olavs Hospital. Jeg behøver dem ( og berømmer dem, for de er veldig dyktige i det de gjør ) og de behøver meg, og oss. Vi er helt avhengige av å spille hverandre gode. Jeg er et menneske som jobber best i team med andre. Uten pasienten er vi uansett ingenting, selv om jeg skulle ønske at alle var friske.

Verden er ikke sånn.

Jeg er flink til å tenke helhet, og flink til å skjønne hvorfor mennesker reagerer som de gjør. Når jeg finner en reell grunn til reaksjonen deres, så tåler jeg det meste, men jeg har også en plass i dette.

Når respekten går begge veier så skapes musikk. Når tilliten er gjensidig så tåler vi alt, for vi har ikke alltid et valg, og det er det omsorgen handler om. Jeg er bare hjelperen. Det er den andre som må tåle, og som kjenner seg selv best.

Jeg er brikken oppe i det venstre hjørnet. Det er pasienten sitt puslespill. Hun må legge brikke for brikke, og brikkene er familie, venner, mat, drikke, håp, glede, medisiner, trygghet, styrke, svakhet, nedturer, oppturer, håpløshet, sorg, forventning, ei trygg arm rundt nakken eller ei hand som stryker mildt over kinnet.

Noen ganger blir hun frisk, og andre ganger dør hun. Puslespillet blir likevel helt. Hvem har sagt at puslespillet bare skal ha pastellfarger? Puslespillet har også gylne farger. Det er svart og det er hvitt, men tilsammen så blir det helt.

Helt henne.