Hei

 

og så stod du der

og bare

 

hei

– Alexander Fallo –

 

Det var starten på noe fint. Hun sa hei, og jeg var solgt, fordi jeg fant styrke til å tro at jeg kan gjøre en forskjell i noen sin hverdag. Hun, og mange flere andre, men akkurat i dag så er det henne. Det var inspirasjon og motivasjon, og det var en iskald dukkert som gjorde tankene klare som havet, i fjor en gang.

Jeg var plutselig klar. 

 

 

 


 

 

Liv Ågot er kreftkoordinator i Orkdalsregionen, og en viktig brikke når det gjelder samhandling mellom sykehus og kommuner. Denne uka kom hun til Frøya, og var med meg på en arbeidsdag. Det var veldig fint.

 Dette innlegget skal handle om hverdagen, og om trua på mennesker. Om trua på ledere, kollegaer, brukere og medmennesker. Jeg tror på hele hurven, til det motsatte er bevist. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, og jeg blir sjelden skuffet.

 

Trosbekjennelse

Jeg tror på Andersen nede på hjørnet

og på Bråten i fjerde

Jeg tror på et menneske

med hverdag i øynene

og hverdag i stemmen

en mann med slitte bukser

og bussbilletter i lommene

en kvinne på vei fra butikken

med plastposer fylt av brød og melk og frossenfisk

Jeg tror på kjærligheten mellom dem

tvers gjennom hverdagen

solid og grå som stein

– Tore Coward –

 

Akkurat nå ligger jeg nede med en rygg som streiker, så da får jeg masse tid til å reflektere, selv om jeg helst vil være på jobb. Det er heldigvis ikke dødelig å ha vondt i ryggen. Det går over, og jeg gleder meg allerede til å jobbe i helga, for neste helg har jeg fri.

I mens så kan jeg jo skrive.

Jeg så en film her om dagen. Den handlet om å miste. Det var ei jente i den filmen som sa noe fint. Hun sa at den tiden man er sammen, selv når vi gjør ingenting, er dyrebar. Den kan aldri være bortkastet.

Takk og pris for at det ikke finnes bortkastet tid, selv om det føles sånn noen ganger.

Kanskje er det lettere å tenke sånn i ettertid, for ingen av oss sitter og holder hverandre i hendene hele tiden. Vi krangler og surmuler, og ønsker oss alenetid når det stormer som verst.

Det er normalt.

Jeg vet ikke, men jeg tror at den som mister, kommer til å savne diskusjonene, og smellet fra ei dør, like mye som de vil savne den hastige klemmen eller lappen på kjøleskapdøra. Den trassige ungjenta som flyr ut av hjemmet, og som øver seg på å bli den hun skal være. Eller unggutten som freser opp singla utenfor med mopedvidunderet. Han skal ut å sjekke damer.

Jeg tror at mannen vil savne klirringen av kona sitt strikketøy like mye som hun savner raslinga fra avisa. I sånne stunder, der ingenting blir sagt, så er livet trygg og kjent klirring eller rasling. Et lunt og godt og ordløst nærvær, skapt gjennom mange år. 

Rutiner og hverdag. De er ikke grå, men en gylden ramme rundt livet vårt.

Jeg liker forresten grått. Jeg liker steiner, og de har nesten alltid grått i seg. En grå stein kan fremheve en annen farge, og en grå hverdag kan fremheve lykkestunder, selv om hverdag også er lykke, i mine øyne.

 

 


 

 

Forelskelse er et rosa kyss, og tusenfryden har rosa vinger. Når kvelden legger et rosa slør over dagen som har vært, så kan den aldri bli ubetydelig eller ingenting.

 

 

Her ligger styrken som jeg har funnet. Jeg kan puste sløret til himmels, og under der er virkeligheten. Jeg er ikke typen til å bære slør, og ikke er jeg særlig romantisk, heller. Ikke det minste.

Jeg er god på å møte virkeligheten, og jeg tror at jeg kan kunsten å få mennesker til å lette på sløret. Jeg har ikke lært det på en dag. Jeg har lært det gjennom møter som har forandret meg for alltid. Jeg har lært å tilnærme meg virkeligheten med ydmykhet, omsorg og respekt. 

Jeg er trygg på hvem jeg er, og da tør jeg å bare være stille. Eller jeg tør å stille nødvendige og vanskelige spørsmål. Jeg våger å svare, også, selv om jeg noen ganger ikke vet hva jeg skal si.

Det er godt å ha fagpersoner som Liv Ågot å støtte seg til. Jeg liker måten hun er på; pågående og varsom, kunnskapsrik og direkte. Jeg har lyst til å gi mine ledere en smask på kinnet for den jobben de står i hver eneste dag, men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg gir mine to mentorer, Mona og Wenche, en klem når det passer seg sånn, og det holder i massevis.

Hei til alle dem som jeg jobber sammen med hver eneste dag. Dere er uunnværlige. Dere kan gjøre gull av gråstein, om dere tenker med hjertet. Økonomien overlater vi til andre.

Jeg vet at vi må tenke økonomi, og det gjør vi. Vi velger den billigste bandasjen, så lenge det ikke gir et dårligere resultat. Vi sparer på kruttet, og vi deler sjokoladeplata mellom oss. Vi spinker og sparer på det som vi kan spare på, men vi sparer aldri på kunnskap, omsorg eller gode historier.

For mange år siden, og ikke på Frøya, så kjente jeg en mann som hang bleiene til kona over vedovnen, sånn at de kunne brukes en gang til. Han brukte glasset sitt i flere uker uten å vaske det, og han tok tiden på oss, i tilfelle han måtte betale pr minutt som vi var der. De dagene da jeg var med, som student, var mannen himmelfallen, for da trodde han at han måtte betale dobbelt opp.

Han hadde gjort økonomi til en fanesak, og sånn er ikke jeg. Jeg vet at økonomi er viktig, men for meg så står faglig forsvarlighet i sentrum. 

Sentrum for meg er Frøya. Her skal det være godt å leve, og det mener jeg bestemt at det er. Jeg ser det hver eneste dag. Ingen regel uten unntak, for verden er ikke bare rosa, men jeg håper at hvert enkelt menneske får oppleve å bli tatt godt vare på.

Sånn ønsker jeg meg hverdagen, innunder sløret.

Eller uten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg