I dag er det Verdensdagen for psykisk helse, og det har Milla skjønt. Hun er min hjertemedisin, selv om hun av og til driver meg til vanvidd. Denne dagen skal fremme bevisstheten rundt vår psykiske helse, og det vil jeg også bidra til gjennom bloggen min, fordi åpenhet er så viktig.

 

 

 

Vi gikk ei mil i dag, tur-retur Blåskoghytta på Hitra, bare hun og jeg. Jeg husker ikke engang hva jeg tenkte på, for jeg var visst bare til. Knallblå himmel, og jeg må innrømme det, at fargene er finere på Hitra når det er høst. Det er løvtrærne si skyld, for på Frøya har vi nesten bare sitkagran.

Verdens aller styggeste tre. De kunne ikke ha vært helt tilregnelige, de som bestemte at vi skulle innføre denne grana til svaberg-øya vår. I mine øyne finnes det ingen formildende omstendigheter, selv om de sikkert handlet i god tro.

Jeg er sikker på at Milla er enig, og de har av samme sorten på Hitra også, selv om mangfoldet er større her. Blant trær, altså.

 

 

Jeg liker mangfold. Jeg liker at både hunder og mennesker har sin egen personlighet, som ingen kan temme.

Det er jo det som er deg.

Noen elsker vann, mens andre har vannskrekk. Noen liker skog, mens andre elsker havet. Og noen vil ha begge deler.

 

 

 

Jeg har valgt, gjennom mange blogginnlegg, å være så åpen som jeg selv synes er greit. Jeg har min grense, og denne grensa tøyer jeg stadig lengre, heldigvis, for jeg lever bare dette ene livet. 

Jeg har skrevet om spiseforstyrrelser, tvangstanker, om samlivsbrudd, og om en hjerne som aldri hviler. Jeg har prøvd å beskrive hvordan det er å ha dysmorfofobi, en diagnose som ingen lege har stilt, men som jeg har kommet fram til selv, for den finnes. Den handler om å være (p)sykelig opptatt av detaljer ved sitt eget utseende. Det høres latterlig ut, men den frarøvet meg livskvaliteten i en sånn grad at det var mer til å gråte over.

Heldigvis er det nå 1-0 til meg mot denne diagnosen. Jeg har ikke lagt lokk på den. Jeg har beseiret den, og jeg håpe det varer, selv om jeg aldri kan være sikker.

Jeg har også skrevet mye om hverdagsglede, hav og himmel, om styrke, mot, og om evnen til å se det store i det små. Dette med å se det store i det små var også det som felte meg, akkurat som når man feller ei gran. Jeg ble sykelig opptatt av detaljer.

Mange har skrevet til meg, eller kommet bort til meg og sagt, at det jeg skriver er DEM. Det handler om dem, selv om det er meg selv jeg beskriver.

Altså er jeg ikke alene, og det er både leit og fint. Leit, fordi jeg ikke ønsker at andre skal ha det vondt, og fint, fordi det er godt å dele noe.

Hun eller han, det er som oftest henne, synes det er fint at noen klarer å formidle det de selv ikke finner ord til å beskrive. Jeg tror at det er flere menn som kjenner seg igjen, også, selv om de bor på en annen planet til daglig. De gjør faktisk det, og det er derfor jeg liker dem, for da kan jeg få være for meg selv av og til.

Det finnes også hundre andre grunner til at jeg liker menn. Og noen liker damer.

Kjærlighet er kjærlighet.

 

 

Jeg lurer på hva Milla tenker. Kanskje noe sånt:

 

jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg

de som kommer fra Angstland, og de som har

vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt

holder ut, virker som et innaformenneske,

men som egentlig er et utaformenneske

 

og kanskje

gjemmer seg

litt bort

på fest

 

å, jeg er en sucker for sånne

– Kristian Bergquist –