Jeg svever som ei såpeboble i dag, lett som en plett. Ingen riktig vet hvor jeg lander, aller minst jeg selv, og iallefall ingen andre. Jeg må prikke forsiktig hull på bobla, sånn at jeg kan formidle det som hjertet er fullt av.

Anette og jeg har levd i vår egen boble ganske lenge nå, og der har vi hatt det veldig fint. Vi har ledd og vi har tørket tårer underveis, fordi det har vært naturlig for oss å gjøre nettopp det. Det var ingen vei utenom, selv om jeg liker omveier og sidespor.

 

Først ler

vennen min, etterpå

ler jeg.

 

Da blir latteren

akkurat lang nok.

Jeg kan tvinne den

tre ganger rundt halsen,

og få den til å varme

halve vinteren.

– Synne Lea –

 

Det er sånn vi har hatt det. Vi har utfylt hverandre på en fin måte. Den enes svakhet er den andres styrke, og omvendt, Vi har gått fra tanke til handling sammen. Det som var en spire i vinduskarmen, har blitt til en fargerik hjertebukett, eller et fargerikt skjerf skapt for kalde vinterdager.

I går kveld var vi vertsskap for hundre gjester, og det var mer enn vi noen gang hadde våget å håpe på. Vi vet at frøyværinger, og frøyværinger med en annen dialekt, er rause, men likevel. 

I dag er vi som dette diktet, litt høye på livet. Vi vokste med oppgaven.

 

Den morgenen

myggen våknet

og var gjort til en elefant,

ble den meget forbauset.

Du store verden!

sa den

her må det ha hendt noe

i nattens løp!

– Inger Hagerup –

 

Det er forresten ingen sak å arrangere en sånn kveld når alle sier JA. Jo, det er mye arbeid og omtanke som ligger bak, ned til minste detalj, for vi er begge perfeksjonister, men vi hadde hundre stykker, og mange flere, med oss på laget. 

Vilde og Vildestyrken var vår inspirasjon, men like mye alle andre som blir berørt av kreft eller annen sykdom, for det er dessverre mange. Vi hadde mange i tankene denne kvelden, og ønsket å formidle at alle behøver hverandre. 

Vi har godt av den gode samtalen. Vi har godt av å møtes, selv om det det noen ganger er best å være alene med ullpleddet sitt, i sofaen hjemme. Jeg er glad for at kvelden ble akkurat så fin som vi hadde planlagt, for alt kan jo ikke planlegges. 

Sånn er livet. Det endrer kurs før vi vet ordet av det, derfor må vi fylle det med så mye godhet som vi kan.

Et overflødighetshorn av godhet.

Godhet forhindrer ikke at noen blir syke, men den gjør dagen bittelitt bedre, kanskje til og med mye bedre. Jeg tror på det siste.

 

Målet med kvelden var todelt. Vi skulle samle inn penger til Vildes Minnefond, noe som giverne klarte med glans, og vi skulle gi noe tilbake til Vilde og hennes familie, som takk for den åpenheten de har vist oss, og som takk for hennes liv, som hun levde ett hundre prosent.

Vilde ga åpenhet og mot et vakkert ansikt.

 

 

Jeg er bittelitt stolt av det vi har gjort. Ikke fordi jeg føler meg spesielt edel, men fordi vi var heltemodige bak mikrofonen. Eller heter det foran?  Vi hadde aldri gjort det før, derfor var vi sikre på at vi skulle klare det.

Det ville Pippi ha sagt.

Vi var så fokuserte på å skape litt magi, at til og med tårene holdt seg innendørs, sammen med oss. De ville ikke ut, iallefall ikke mine. Jeg, som egentlig er så lettrørt.

 Utenfor vinduet skulle det være meteorstorm denne kvelden. Det hadde Anette nettopp lest i avisa. Hun prater forresten like mye som en sånn storm. Hun er et stjerneskudd av ord, for det gnistrer rundt henne.

Meteorstormen var nok ikke tilfeldig. Jeg tror at det var Vilde som sendte et dryss av gull over gjestene sine.

 

Vi sparket av oss skoene og unnet oss et glass Cava etterpå, og i kveld skal jeg begynne på mitt nye strikkeprosjekt. 

Dere vet hvilket jeg mener.