Så snill, så snill

 

 

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte.

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte. Og ikke bare litt borte, men helt bortebortebortevekk borte. Faktisk helt inn i veggene vekk. Lussi er så stille og snill og flink og ren og pen at ingen ser henne lenger. Ikke moren, ikke faren, ikke læreren og heller ikke de andre barna. Ikke engang den store vaktmesteren kan finne henne.

– Gro Dahle –

 

 

Lussi kunne like gjerne ha vært meg. Jeg følte meg aldri usynlig, men jeg tror at jeg var alt for snill. Jeg skulle gjøre alt skikkelig og riktig og ryddig og pent. Jeg ble ikke presset til det, for jeg var sikkert født sånn. Jeg slukte aldri livet, men jeg var visst veldig glad i brunost.

 

 

Jeg ba selvfølgelig bordbønn.

 

 

Og jeg var født med ski på beina.

 

 

Mye senere oppdaget jeg at snø kunne brukes til så mangt, som å være litt utekkelig, til meg å være.

 

 

Jeg oppdaget ganske midt i livet, at det å bare være snill ikke fører meg dit jeg vil. Jeg vil fortsatt gjøre ting skikkelig og riktig og ryddig og pent, og jeg er fortsatt snill, men ikke hele tiden. 

Jeg våget ikke, ville ikke, klarte ikke, måtte ikke, skulle ikke. Det var ganske mye ikke, nesten som i hikke. Når du ikke klarer å slutte med hikkinga, selv om du holder pusten eller drikker vann eller lar noen skremme deg. Det fungerer ikke å bli skremt på kommando.

Du må virkelig ville det, at du skal gjøre en forskjell i ditt eget liv.

Jeg kan ikke skylde på andre for at jeg var sjenert og snill og pinglete og grublete. Selvfølgelig ble jeg påvirket i positiv eller negativ retning, det blir jeg fortsatt, men det er jeg selv som må bestemme, og det gjorde jeg nesten aldri før.

 Jeg bare svømte medstrøms.

Det begynte forsiktig. Før så tenkte jeg at min mening ikke betydde noe, så jeg kunne like gjerne bare lytte. Etterpå var jeg sint på meg selv, og sint på de andre. Sint på de andre fordi jeg kanskje var dypt uenig med dem, og sint på meg selv for at jeg ikke åpnet munnen og tok til motmæle.

Taushet har aldri forandret verden.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle si noe, selv om det bare var en bitteliten setning, sånn at jeg kunne venne meg til min egen stemme. 

Jeg overlevde, og fikk til og med lyttere.

Neste gang gjorde jeg det samme, og føyde kanskje til et lite avsnitt. Det gikk fint veldig fint. Den tredje gangen hadde jeg til og med en egen sak på agendaen. Kollegaer kom med innspill, og jeg vokste fra maur til elefant, selv om det siste jeg ønsker er å trampe noen på tærne.

Det er ikke det det handler om, å tråkke andre ned for å komme seg opp og fram.

Snart våget jeg, med støtte fra venninne-kollegaer, å ta overordna ansvar for spesielle oppgaver i tjenesten.  Først fikk jeg ansvar for blære- og urinveisproblematikk. Da ga jeg meg sev tittelen URINLEDER. Godt påkommet, om jeg skal si det selv.

For nå våger jeg å si noe.

Etterhvert har jeg gått over til å bli kreftressurs i kommunen, og jeg kunne ikke ha fått en bedre oppgave. Menneskemøter er noe av det sterkeste og fineste som finnes.

Jeg er ikke den samme jenta som jeg var, selv om hun sitter på skuldra mi fortsatt. Det er ingen tung byrde å bære på henne, for hun pusher meg videre. Hun hvisker i øret mitt at jeg skal våge det som hun aldri våget eller ville eller turde eller klarte. Hun har musefletter med sløyfer i, og hvitt plisseskjørt, 

Jeg er veldig glad i henne.

 

 

Fredag sto jeg på scenen sammen med ei venninne som jeg er veldig glad i. Vi arrangerte Hjertevenn, for å samle inn penger til Vildes Minnekonto. Det hadde jeg aldri i livet våget før, men nå gjaldt det selve livet. Ringen ble på en måte sluttet der.

Jeg ser ei voksen kvinne med mot i blikket, ei som vet hva hun vil, og som vet hva hun vil ha. Jeg ser ei som står opp for det hun tror på, og som gjerne vil gjøre alt hun kan for å ta vare på vennene sine. 

Hun er fortsatt snill, for det er en god egenskap å være snill, særlig når den blandes med mot og styrke.

Jeg SKAL skrive ei bok. Selvfølgelig våger jeg. Det er ei lita jente som vil at jeg skal skrive det jeg tenker, og det som jeg har lært og forstått, og henne kan jeg ikke svikte. Hun fortjener at jeg gjør det, for hun har vært ved min side hele veien, hele livet.

Vi klarer det sammen, hun og jeg.

 

 

 

10 kommentarer
    1. Hurra for Boktanker, heier på deg Tove , du har så mange flotte og fine tanker i hodet ditt som absolutt må komme ut i en bok og ikke bare i blogg.

    2. Snille jenter kommer til himmelen. Andre kommer så langt som de vil (eller noe sånt).
      Forresten, det går (sikkert) an å komme langt om man er snill også 🙂 Å være snille betyr ikke at andre skal bestemme for deg (eller meg). Ja, takk til begge deler. Være snill, OG bestemme/våge selv.

    3. Tusen takk for fine ord fra dere alle. Det inspirerer meg til å skrive ned flere tanker. Det ramler alltid inn nye ting som legger seg på hjertet 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg