Det lille ekstra

 

SNØ

Då eg vakna,
skein mitt rom
av den kvite
heilagdom.

Blå var dagen
bjørki ute
risa rim på
himlens rute.

Rjupa einast
kunde trø
i den kvite
skire snø.

– Olav H. Hauge –

 

Det var ingen bønn. Renathe og Anette hadde ski og staver nok til hele bunten, så da ble det skitur. Selvfølgelig ble det skitur, for dama som hadde regien tar aldri et nei for et nei. Kristin håpet i det lengste at det ikke fantes skisko i hennes størrelse, men der feilberegnet hun stort. Jeg prøvde å si at jeg ikke har peiling på å smøre ski, og fikk utlevert et par smørefrie. Heldigvis var det ikke langrenn med skibytte, for jeg fomla lenge med bindingene.

Før start, heldigvis.

 

Den eneste mannen vi møtte i helga var stiv som en pinne, og nedsnødd.  Ikke kunne han lage mat, heller, men da har han sikkert god greie på andre saker. Vi har nemlig lest et sted, at når potensen går ned, så øker interessen for å lage mat.

Vi benytter dameturene til å diskutere saker og ting, men bare på generelt grunnlag.

 

 

Jeg har verdens fineste venninner, som alle har det lille ekstra. Jeg er ikke spesielt god til å lage mat, så da måtte jeg kompensere med å strikke bordkort som trakk oppmerksomheten bort fra desserten. Egentlig hadde jeg ikke behøvd det, for desserten ble en suksess, men da har alle et fint minne fra helga, som de kan ta vare på til neste gang.

Et minne som er bare deres.

 

 

Jeg klasket en L bak på ryggsekken for sikkerhets skyld, for jeg husket ikke om jeg mestret ski og staver.

Det var så lenge siden.

 

 

Heldigvis var førstemann i løypa stiv som en stokk. Jeg parkerte ham etter hundre meter, og lå i tet hele veien. Damene slet med å holde følge, og vertinna hadde smurt seg bort.

Sånn kan det gå.

 

 

For vi har hørt at ingen snøfnugg er like, 

og sånne under kan en tenke på en stund.

– Anne G Preuss –

 

For vi er ulike som natt og dag, og akkurat det er en berikelse.

Det er en gave å ha gode venninner.

 


 

 

Før frokost badet vi i stampen, og drakk rosa champagne. Den var nesten like rosa som buksa til Kristin, og like sprudlende som henne. Det er sånn luksus som vi ikke unner oss, eller aldri har tid til, før jobb.

Ikke har vi stamp hjemme, heller.

 

Vi sanket ved til bål, for June skulle steke pizzasnurrer. Noen av oss var optimister, og særlig Anette.

 

 

Anette si høne hadde også trua. Det så lyst ut lenge, men ikke lenge nok til at maten ble varm. Det endte med at vi måtte ty til bålpanna og hytteveggen hjemme, men det hadde ingenting å si, for da var veien kortere til runde to i stampen.

 

 

 

Akkurat så fargerike og flotte er de, venninnene mine. Vi savnet Ellen, men hun gikk ved siden av oss hele veien.

Det gjør hun alltid.

Ellen, vi er veldig glad i deg.

 

 

Å ha gode venninner i ryggen blir man sterkere av. Det var sikkert derfor jeg la meg i tet, fordi jeg behøvde det akkurat da. Neste gang er det den andre.

Vi bærer hverandres glede og sorg. Vi ler sammen, og er barnslige sammen. Vi diskuterer mannebein. Noen legger seg tidlig, og andre står opp først.

Ei er håpløs med handarbeid, mens den andre er designer.

 

 

Ei elsker å skrive, mens den andre forteller historier som vi andre kan klukkle av. Og hun er en ordkunstner, for hun kom på at dette helt opplagt måtte være en hønbåt.

 

 

Klukk-klukk, sa høna. 

Det som skjer i Budalen, blir i Budalen.

 

 

4 kommentarer
    1. Hei Tove, lenge siden vi har møttes og det er artig å lese den fine bloggen, blir litt mer kjent med deg tror jeg. Du skriver veldig bra og har bra tak på poesien. ⛷😊🤗. Brit

    2. Tusen takk, Brit 🙂 Jeg elsker å skrive, og det har jeg alltid gjort. Lenge siden vi har møttes, så det er koselig at du følger bloggen min. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg