Raushet er gull

 

VENNSKAP

Ole Brumm og Nasse Nøff var ute og gikk en tur i skogen, da solen kom opp på himmelen.
“Se Brumm, så uendelig vakkert”, sa Nasse.
Da tittet Brumm ned på Nasse og sa:
Nasse, vet du hva jeg vet?
“Nei, hva da Brumm?”,  svarte Nasse nysgjerrig.
Brumm sa: ” Du er like vakker som solen du, fordi du alltid har den samme varmen med deg i ditt hjerte.
Glem aldri det, min aller beste og snilleste lille venn”.

 

Det er dette raushet handler om, pluss mye annet. Jeg har lært hjemme at ingen blir fattig av å gi. Vi er ikke så rause med klemmene, men jeg har fått inn med morsmelka at det er fint å gjøre noe for andre. 

Jeg er glad for at jeg er rik på andre ting enn penger, selv om de kommer godt med, de også. Heldigvis er jeg ikke slave av dem, og takk og pris for at de ikke henger som en klamp om foten min.

Jeg har så jeg greier meg.

Jeg har sagt det før, at jeg er rik på rause venner. De ser meg, de støtter meg, de pusher meg og de utfordrer meg. De har lært meg at det gjør godt med en klem, og de lar meg være i fred når jeg behøver det. 

 

 

De gir meg bekreftelse og motstand, og det er det som gjør meg trygg og sterk. 

 

Da Anette og jeg planla Hjertevenn, så var jeg aldri i tvil om at det ville bli fint. Vi er ulike som natt og dag på mange vis, men vi tenker ofte de samme tankene. Vi var hverandres støttespiller underveis, og vi sa tydelig i fra om det var noe som ikke ble riktig. 

Hun er et eksempel på en venninne som alltid stiller opp, og det beste av alt, hun bor i gangavstand. Det betyr at jeg kan ta strikkeveska og vinflaska med på kveldsbesøk.

Jeg tror ikke det er lønnsomt å spare på gode gjerninger, sette seg på bakbeina eller mele sin egen kake. Det er mye bedre å dele. Det er mye bedre å være litt rund i kantene, eller bære over med hverandre.

Jeg får det mye bedre inni meg når jeg velger rausheten. Det sunneste for meg, har jeg lært, er å velge bort mennesker som aldri gir noe tilbake. Jeg vender meg bevisst mot lyset. Da snakker jeg ikke om sorg og savn, eller rystende hendelser. Det er ikke det jeg vender meg bort fra. Jeg vender meg bort fra mennesker som ikke tenker på andre enn seg selv, for de finnes, de også. De som i ord og gjerning har nok med seg selv.

Her om kvelden var jeg i en underlig stemning, og da klarte Kine å snu stemningen min uten at hun visste det. Jeg var litt opprørt på innsiden, og rygget meg utfor veien, altså på utsiden, på grunn av at jeg ble sint og litt skuffet over noe. Hun gjorde noe så enkelt som å sende en snap i rette øyeblikk, med et bilde av oss to. Hun skrev at hun savnet vesenet mitt, og hun skrev at hun ønsket seg en reprise av festen.

Typisk henne.

 


 

Så søtt, så enkelt og så varmt. Jeg tror hun visste det likevel. Og Bølla, altså Kine, er mjuk som smør på innsiden <3

 

Det kom forresten en raus mann forbi, i spikerkulda, da jeg var som mest fortvilt. Det var nesten så tårene spratt, men bare nesten. Han puttet planker innunder dekkene på høyre side av bilen. En skikkelig handyman.

Resten ble plankekjøring.

 

Bloggen har blitt mitt hjertebarn. Det er litt skummelt å vite at alle som vil, kan lese det jeg skriver, men jeg velger å hoppe fra 10-meter`n. Jeg har høydeskrekk, men jeg hopper likevel. Jeg tar sjansen på et mageplask, men mageplask-smerte er kortvarig. Det svir en liten stund, men jeg er like hel, både inni og utenpå.

Jeg hopper en gang til, og enda en, og plutselig er det jeg som bestemmer over kroppen min og tankene mine. Helt til neste gang jeg får den store skjelven, for den kommer garantert luskende tilbake, angsten for det ukjente.  Akkurat som bjørnen, som kryper ut av hiet, og får den skarpe sola i øynene. Det svir det, også, men bare med det samme.

Utenfor er livet.

 

Ole Brumm har forstått det, Bjørg Thorhallsdottir har skjønt det, og vennegjengen min vet det.

RAUSHET ER GULL.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg