Når isen slår skjøre sprekker under beina mine, og jeg er ei mikroskopisk jente under stjernene, da bevrer hjertet bittelitt.
Jeg vil at jula skal være sånn.
Sånn varm og lun og gnistrende fin. Bittesmå gaver og store, varme hjerter. Hjerter som tenker på annet enn å drasse hjem mest mulig marisipan og gull.
Jeg vil heller ha et hjerte som åpner døra og slipper inn lulefred, og trillende toner fra julesalmer.
Jeg er ikke så glad i marsipan, men jeg skjønner at den hører jula til. Jula, ja, men ikke før. Jeg vil ha tilbake forventningene som jeg hadde for hundre år siden. Da ventet vi, og ventet, og ventet enda litt mer. Takk og pris for at vi hadde Donald Duck og vennene hans.
Og Askepott.
Og snø.
Og is i magen.
For tenk om, og tenk hvis ikke nissen kom på besøk. Jeg vet at det var pappa som gjemte seg bak nissemaska. En gang rygget han til og med bilen sin opp til huset, med nissemaskehodet stikkende ut av ruta for å kunne se litt bedre. Snakk om å være avslørt, men det gjorde ingenting. Ikke lett å se klart bak ei maske, og vi synes maska var skummel, selv om det var nissen som banka på.døra like etterpå.
Jeg har mange drømmer. Noen går i oppfyllelse, mens andre forblir en drøm. Enkelte drømmer jobber jeg målrettet for å innfri, mens noen bare skjer.
Jeg har mange forventninger til meg selv. Noen klarer jeg å innfri, mens andre går på trynet. Jeg strever hardt for å få skuldrene under hodehøyde.
Det er vanskelig å være liten under stjernene, selv om jeg er glad for å se dem. I kveld er det forresten meldt supermåne.Den er finest akkurat når den kommer over himmelranden, akkurat i det øyeblikket den viser fram hele seg.
Akkurat da.
Jeg MÅ ikke ditt og datt, og jeg MÅ ikke rundvaske hele huset. Det er ikke det som er jul. Det sitter langt inne å la det være, for jeg er skrudd sammen sånn at jeg MÅ.
I år har jeg innført en ny øvelse. Jeg tvinger meg selv til å la være, så kanskje det blir en vane. Det skal ikke bli en vane å gi f** i å holde huset rent og pent, men det skal bli en vane at det er jeg som bestemmer over tankene mine.
Iallefall de tankene som ligner på tvang.
Når jeg peiler nesetippen mot himmelen, så er disse tankene en latterlig bagatell. Jeg vet da det.
Heldigvis MÅ jeg skrive. Det å skrive er en gave som jeg fikk da jeg var lita. Nå hegner jeg om den, og prøver å forvalte den på best mulig måte.
Tenk om ordene mine kan bli ei bok. Ei bok som ligger under andre sitt juletre. Ei bok med forventning mellom permene.
Ei lita ei, bare. Akkurat stor nok til å romme fine ord.
Jeg vet så mye, men det er så lett å glemme. Det er så lett å gå seg vill i tanker og i stjerner. Tenk så mye bedre det er å gå seg vill i stjernevrimmel. Det er mye bedre å velge det siste, selv om jeg elsker tankevrimmel noen ganger. Det er da jeg er kreativ. Det er da drømmene mine blir virkelighet. og det er da jeg finner de riktige ordene.
Stjerneskudd og nattehimmel.
Jeg liker at det er mørkt, for da ser jeg klart.
Jeg vet at det er mange som gruer seg til jul, og av mange grunner. Noen savner, mens andre fryser.
Til jul kommer Amanda hjem etter avtjent førstegangstjeneste. Hun elsker jula, og det smitter. Det skal bli så fint.
Det er tanken som teller, det vet jeg alt om. Jeg MÅ tenke positivt. Jeg må tenke på hva som betyr noe i livet. Jeg vil ikke inn i den negative spiralen igjen. Den vil gjerne dra meg med og ned, men jeg vil ikke.
Vilde Wedø Jektvik sa at vi skulle sette de positive tankene på repeat. Det er noe av det klokeste jeg har hørt i hele mitt liv.
Hvis den varme tanken går hånd i hånd med den gode gjerningen, da skapes magi. Og jeg liker Charlotte sine tekster, om stjerner og snøfnugg og sånt.
Snøfnugg på nesa.
I vinduet heng den, å lyse opp rommet,
ei stjerne så varm å så gul.
Sende en tanke, en klem og litt varme,
te den som itj gler sæ te jul.
– Charlotte Audestad –