Broren min og jeg, og sporene og ordene.

 

Jeg må hente ned ordene før de renner ut og bort. Nå, og ikke om litt, eller aldri i morgen. Da kan bobla sprekke, sånn at ordene flyr til himmels, uten meg. Jeg vil også fly.

Jeg rekker ikke å skrive like fort som ordene vil ut. De er en vilter vårbekk. Jeg kvesser blyanten, men ikke klørne, og lar andre ting være. Ordene betyr alt, og mer enn jeg noensinne ante.

Jeg blir friskere av ord. Får roser i kinnene og glød i blikket.
Og skrivekrampe, men det er bedre enn skriveabstinens og tomme ord, eller ingenting.

Skjønner du?

 

Jeg elsker bøkene til Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Det var da det begynte. Jeg er veldig glad i filmene om Emil og Pippi, men egentlig liker jeg best å lese, for da kan jeg skape min egen virkelighet om hvordan mennesker og omgivelser ser ut. Det er fint å la fantasien få fritt spillerom.

 Pippi og Emil er unntaket, for de ER sånn. Akkurat sånn må de være. Og verdens søteste mormor med skaut. Hun med de åtte ungene.

 

Jeg lurer på om man kan være for ung eller for gammel til å skrive? Svaret er nei. Jeg samler ikke på ting, men jeg ønsker meg en skrivemaskin med kulehode og rettetast, pluss et gammeldags skatoll, med mange små rom og tusen tanker i.

Den turen til bokhandelen hvert år før skolestart, den var sommerfugler i magen. Nye blyanter, nytt viskelær, notisbøker med blanke ark, og lukta av bøker som andre hadde skrevet. Jeg har det fortsatt sånn. Jeg finner alltid en bokhandel.

Men det er vanskelig å finne poesi i bokhandelen. Hvis poesien er heldig, så har den kanskje fått tildelt det venstre hjørnet i butikken.

Fy skam! Hvorfor skal poesien alltid stå i skammekroken eller i billigkroken?

Den fortjener mye mer enn det. Den fortjener Plass og Ramme, så alle kan se den. Kom hit, skal den si. Åpne døra til min verden, så blir du kanskje litt rikere.

Det kan jeg nesten love, men da må du slippe ordene inn i hjertet ditt og hodet ditt. Det er litt opp til deg selv.

 Det blir akkurat som med meg og fantasien min. Jeg tolker boka og lager mine egne skikkelser i hodet. Det går fint an å tolke dikt, også. Lese det som finnes mellom linjene, eller bare klø seg i hodet fordi ordene ikke gir mening eller gjenklang.

Det er ikke alltid jeg skjønner meg på andres dikt, og broren min skjønner nesten aldri hva jeg mener når jeg skriver et dikt selv. Han bare himler med øynene.  Han synes sikkert at jeg er helt på viddene, men det er fint på vidda, for da slipper jeg å se en masse trær.

For en stund siden ble manndommen hans satt på prøve, for da sto samboeren hans å saget ned trær i hagen for å få bedre utsikt. Uheldigvis kom to av naboene hans forbi akkurat da, og lurte på hva HAN drev med. Eller hva han IKKE drev med, mente de sikkert.

Jeg tror han satte pris på utsikten likevel, og jeg er sikker på at regnskapet går opp, dem to i mellom. Jeg tror de har en grei arbeidsfordeling til vanlig. Det var bare uhellet som var ute den dagen….UPS!!…for hans del. Søstra mente han var helt på jordet, og bare himlet med øynene

 

Jeg liker ikke regnskap, hverken i tall eller gjerning, selv om jeg frydet meg over at han ble tatt på fersken i å gjøre ingenting. Eller kanskje han hadde tenkt å gjøre noe annet.

Hva vet jeg?

Jeg vet at han er elendig på småprat, selv om han snakker med hele verden hver dag, både på engelsk og norsk, og kanskje på kinesisk. Han er skikkelig dårlig til å pludre om uvesentlige ting, sånne ting som egentlig ikke er uvesentlige likevel. Nei, gi ham heller noe håndfast, som å sage ned et tre, eller steke en pølse.

Heldigvis har vi samme form for humor.

 

 

Nå rotet jeg med bort. Ordene er som en bisverm. Det ser ikke ut som de har et system, de bare flyr, men det har de visst likevel.

De arbeider for Dronninga.

Målrettede skyts, med akkurat passe luft mellom linjene. Gule jagerfly med svarte striper, som kan stikke om jeg ikke passer meg. Hvis jeg prøver å vifte dem bort, så styrter de ned fra oven med sinnablikket sitt.

Jeg må gjøre meg til venn med ordene. Gi dem tid og gi dem plass. Gi dem den respekten de fortjener, og la dem stikke hvis de blir forsøkt tråkket på.

Det heter ytringsfrihet. La meg være fri, og la meg pakke ordene inn i vatt. La ordene være ei mjuk dyne, eller gi dem orkan styrke. Jeg vil ikke snu kappa etter vinden. Jeg vil si høyt hva jeg mener, og være stille når stillheten er best.

Stillhet er ikke alltid farlig eller feigt. Noen ganger er stillhet det som kan snu en følelse – eller en dag – opp ned, så du ser lyset. Å våge å være stile krever en smule mot, har jeg merket.

Og pinlig stillhet er det verste jeg vet, men det er noe helt annet.  Ikke liker jeg å synge heller, selv om jeg elsker musikk. Musikk er også ord, med toner til.

Akkurat som diktet. Tonene finnes i lufta mellom ordene. De hjelper sommerfuglvingene med oppdriften.

Sant ja,  Arild?

Dessuten satt mamma en hel dag og sydde vinger under armene hans, sånn at han kunne fly fra biltaket, så han har satt spor etter seg han, også, selv om han gikk på trynet i grusen den dagen. Han hadde i det minste trua, og trua og håpet lever man lenge på. For ikke å snakke om de skyhøye forventningene han hadde, som sikkert kriblet som sommerfugler i magen:

” I believe I can fly. “

 

Be om sommerfuglvinger til din tanke
hvis du vil sette et spor som varer.
– Hans Børli –

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg