Denne gjengen, altså!

 

FRØYA SYKEHJEM

Kanskje tror vi at livsglede for eldre finnes eller er. Kanskje den gjør det. Kanskje den har vært der hele tiden, til alle tider. Kanskje er den bare litt vanskelig å finne når vi blir eldre, fordi det å bli eldre ofte betyr tap av funksjoner. Derfor må vi skape livsglede, for den funksjonen skal aldri gå tapt. Den får ikke lov til å forsvinne, for alle klarer litt.

Livsglede er hverdagsmestring og hverdagsgleder. Livsglede er paraplydrinker og samvær. Livsglede er en sykkeltur med EL-vira, med sånn fart at vinden rusker i håret ( under hjelmen, selvsagt ), men ikke fortere enn enn at vi legger merke til løvetanna i veikanten, og aldri så fort at vi ikke rekker å hilse på dem vi møter.

Livsglede er Havets festbord og verdens beste sykehjemskjøkken. De folkene der, de som lager maten, de gjør det lille ekstra, sånn at det blir en stor opplevelse.

De som vasker rom og fellesareal, hva skulle vi gjort uten dem? De har alltid tid til å slå av en prat, eller danse en vals med langkosten, til underholdning for dem som sitter på stua.
Vaktmesteren slenger ut av seg en vits, eller en god historie, så folk har noe å le av. Det kommer oss alle til gode.

Trappetrening med fysioterapeuten er også livsglede. Og ergoterapeutens fokus på hverdagsmestring. For ikke snakke om hjelpemiddelkoordinatoren, som sørger for at brukeren har det utstyret han eller hun behøver. Det er livsviktig.

May og hennes hjelpere på vaskeriet. En viktig brikke i puslespillet vårt. Alle vet vel hvordan det føles å mangle en bit i puslespillet. Da blir det ikke komplett.

Vi har sikkert verdens beste legedekning, vi har katten Felix, og vi har flotte og tydelige ledere. Vi har Ingrid, som gleder seg til hver eneste bursdag ( sin egen ), og som sørger for at det alltid er folk på vakt. Hun er driftskoordinator, fint ord og fin dame. Vi prøver stadig vekk å spleise henne med en mann, men det er alt for lite mannfolk i denne bransjen.

De som kommer utenfra. Barn, ungdom og voksne som lyser opp en dag, enten med sang og musikk, eller ved å tilby fotpleie, massasje eller et friskt pust fra verden utenfor.

Åsså fotfolket da; sykepleierne, hjelpepleierne og omsorgsarbeiderne, som alltid er tilstede, og som gjør det lille ekstra, på hver eneste vakt.

Jeg glemte nesten lærlingene, sykepleierstudentene og elevene. Takk og pris for at vi har dem. De er forlengelsen av fortid og nåtid. De er bindeleddet og framtida.

Beboerne, grunnen til at vi er der vi er, og gjør det vi gjør, de er selve hjertet på sykehjemmet. Uten dem var vi ingenting. Iallefall ikke der.

 

 

I dag har Frøya Sykehjem blitt sertifisert som Lvsgledesykehjem, og jeg er kjempestolt over å være en del av denne gjengen.

Rachel Tørum, jeg gir deg litt av æren. Du er super!

Jeg vil kalle det et skikkelig stykke dugnadsarbeid, med Peggy  Alice Johansen i front. En frontfigur må alle ha.

Jeg så at hun var rørt.

Jeg tillater meg å dele dette bildet, fordi det allerede er publisert og offentliggjort andre steder. Jeg har nemlig en bitteliten del i denne livsglede-kaka, fordi jeg fikk være Gudmor for EL-vira.  

 

 

Vi hadde høytidelig dåp, og selvfølgelig måtte EL-vira få sitt eget dikt.

 

Det er min plikt å sørge for at hun aldri blir utlada.

 

 

 

3 kommentarer
    1. Å, no vart e litt rørt, fine folka og fine arbeidsplassen! Trur nesten e savne dæm litt, innimellom… 😊

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg