3-stjerners

 

Jeg tenkte ikke på å spørre om lov til å publisere bildet, men jeg regner med at det er greit, ettersom han stilte opp. Tre stjerner på samme bilde, liksom.

Dette innlegget skal handle mer om MOT enn om fotballspillere og fotballtrenere.

Mitt eget mot.

I går snakket vi om mannfolk i matpausen. Kjekke mannfolk. Jeg dristet meg til å si at Kåre er Norges ( nest ) kjekkeste mann, og jeg så at det var flere som fikk stjerner i blikket.

Fotballstjerner.

Det var mange fotballstjerner på Frøya i går, for Rosenborg var på banen, og spilte mot våre egne. Det jeg liker best er at de har beina godt plantet på jorda, når de ikke flyr etter ballen, og at de møter opp på trening og avslutning for å dele ut pokaler til unge, lovende fotballspillere. 

De er forbilder.

Nå ble det mye fotballprat likevel, men jeg prata aldri fotball med Kåre. Jeg var nemlig på Hotell Frøya og spiste middag med representanter fra Kreftforeninga og Frivilligsentralen da gullguttene ramla inn. 

Jeg glemte hele Kreftforeningen – unnskyld, det hørtes ikke bra ut –  men det var nå eller aldri.

Altså NÅ.

Jeg sparket Mona på leggen og ba henne bli med, men plutselig hadde vi byttet roller. Hun, som har lært meg å være tøff, var plutselig blitt forvandlet til en pingle. Jeg hadde ei bestyrtet venninne i hælene, for da vi skulle hjem så overrumplet jeg både henne, Kåre og en han sto i samtale med. Den andre var en frøyværing, nesten nabo, så det var ikke så skummelt. Jeg var så målbevisst at jeg plutselig sto på straffemerket, klar til å dundre ballen i mål. Jeg  sa visst noe sånn som at vi hadde snakka om ham på jobben, og at jeg gjerne ville imponere kollegaene mine. Kan vi ta et bilde sammen? Selvfølgelig, svarte han.

Noe sånt.

Jeg har kakket hull på skallet mitt, så nå ser jeg lyset og stjernene. Og før hadde gutta hockeysveis. Ei venninna sa til meg:  ”  Både du og Lerkendal har forandret seg siden den gang. “

Og hun har rett.

Og så skjer det gode ting, som perler på en snor. I dag fikk jeg ei rød eske med hjerter på. Inni der lå det en liten glassengel og rosa Oktobervotter. 

 

 

Ikke er det bursdag, og det er ei stund til jul, og så har Evy strikket votter til meg. Disse vottene fikk meg til å tenke på Kreftforeningen igjen. Og på jobben min, og på jobben hennes. 

Hun jobber på Dagsenter for demente, og er leder i lokallaget av Livsglede for eldre. Hun gjør det lille ekstra, både for brukerne og, som i dag, for meg.

Tusen takk, Evy, på en helt vanlig dag, som plutselig ble rosa.

 

 

Jeg tror på Nils Arne Eggen sin filosofi. Du blir god ved å gjøre andre god. Når vi våger å anerkjenne hverandre, så betyr det mye mer enn vi kanskje aner. Det som skjedde i går, og det som skjedde i dag er to forskjellige ting. Det ene tok jeg initiativ til selv, fordi jeg drømte en drøm og hadde et mål. Det andre var en sånn varm ting som bare hendte, men den har sin historie likevel. Før, for mange år siden, var det jeg som ga noe til Evy, og nå skjedde det samme med meg. 

Jeg ble varm i trøya av begge opplevelsene. Kåre var akkurat så kjekk som jeg visste at han var, og Evy er akkurat så godhjerta som jeg vet at hun er.

Og med disse vottene får jeg varme hender med hjerter på.

Da glemmer jeg at hendene mine ikke er 18 år, og at hjertet ikke lenger er 20. Det er mye bedre å være snart 50, selv om jeg er både 10 og 18 og 20 når jeg husker tilbake.

Midt i livet kom motet. Det smalt i tverrliggeren og suste i mål. Nettkjenning, folkens, nettkjenning. Det er en deilig følelse.

Jeg kan ikke score mål uten å treffe ballen. Jeg kan ikke sende avgårde en pasning om det ikke er noen der til å ta i mot. Noen som skjønner spillet, og som vet hva jeg tenker. Et mål blir ikke et mål uten en målgivende pasning.

Både fotball, og livet forøvrig, handler om lagspill og lidenskap. Det handler om svart-hvite trøyer på tribunen, i medgang og i motgang.

Heiagjengen. Supporterne. Fotfolket og fotballfolket. Og Odd Iversen. Eggen sier at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene.

Han har rett.

Jeg har ikke peiling på fotball, og jeg har ei venninne med Rosenborg-hjerte, som ble grønn av misunnelse. Hun kunne tenkt seg den andre armkroken, den som var ledig.

Alt handler om lykketreff og stjernestunder, iallefall i går.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

5 kommentarer
    1. Wow! 3-stjerners? Går i alle fall an å få stjerner i øynene når man ser Bruttern 🙂 Og så tøff som du er blitt 🙂 Nydelige votter du har fått. Evy er ikke så verst hun heller 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg