Om å se lyset

 

 

Dagen e borte og natta e stor

men i mørketidslandet skal høres et ord

om sol som skal snu så det bære mot dag

om folk som skal samles til helg og til lag

på veien til Betlehem bær ho Maria et lys,

et lys, et lys imot mørketida

– Lys i mot mørketida –

 

Jeg tenner et lys. Før så glemte jeg å se på lyset, for jeg tok meg ikke tid til det. Det bare sto der for seg selv og skinte, helt alene. Nå har jeg skjønt at det er andre ting som teller i livet, andre ting som det er mye viktigere for meg å gjøre.

Eller ikke gjøre.

Det har Milla skjønt for lenge siden. Hun har alltid visst det. Null stress, og langsom hjerterytme, selv om det snart er jul. Trygt og varmt og søtt.

Jeg smelter hver eneste gang.

 

 

Det er mulig å se lyset når øynene sover, også. Da kan jeg se de indre bildene, for på innsida har jeg et fotoalbum med hjerter på.  Det hender til og med at jeg ser andre mennesker bedre, og finner løsninger lettere, når øynene er lukket.

Ikke sånn at jeg mister nattesøvnen, for søvn er viktig. Jeg vil aldri tilbake dit, til den tiden da jeg nærmest ikke sov, og heller ikke klarte å bla i albumet mitt.

Jeg pratet nesten ikke, heller, og det het Moderat depresjon på fagspråket. Selv tror jeg at den var verre enn moderat en stund.

Da måtte jeg bli kjent med meg selv på nytt. Jeg måtte bli tro mot den som er meg, og som alltid har vært der, men som jeg ikke klarte å finne.

Og det handlet kun om meg. Ingen andre kan lastes for at jeg sto i skyggen av meg selv.

Så denne jula blir lys, og mens jeg venter på jula så tar jeg livet mer med ro. Jeg må det, for kroppen min har fortalt meg at det er det beste jeg kan gjøre. Jeg kjenner at jeg ikke orker å stresse med alt mulig. Jeg skulle visst vaske vinduer i dag, men det gjør jeg en annen dag. 

Det har ikke helt sluppet taket, da, men det går bedre og bedre. Jeg øver meg på å la være, på å la både det ene og det andre seile sin egen sjø. Det hjelper å skrive om det, for da øker jeg min egen bevissthet, og røper for andre hvordan jeg har det inni hodet. Lærerikt og skummelt.

I dag har jeg sydd knapper i en liten strikkevest, og jeg har kjøpt garn, sånn at jeg kan strikke Karisokken. Jeg har drukket en kanne kaffe, vært på stormtur med Milla, og stablet et tårn av klementiner.

 

 

Men først av alt så sendte jeg 15 adventskalenderpakker med posten, til menig Andersson, sånn at hun lettere kan holde styr på dagene. Til jul vender soldatjenta og julejenta hjem. Det er hun som er den aller beste til å ta vare på tradisjonene. Hun sørger for å samle søskenbarna til brettspillkveld, hun vil at alt skal være som det alltid har vært, hun drikker aldri julebrus før 1. desember, og hun nekter meg å kjøpe kunstig juletre. 

Det er visst en ordre.

Da hun var hjemme på perm sist, så sprettet jeg ei glassflaske med julebrus, til meg selv. Dere skulle sett blikket hun sendte meg, og brusen smakte ikke så godt som jeg trodde at den skulle gjøre. Neste år tror jeg at jeg venter til 1. desember, som jeg egentlig alltid har gjort, bortsett fra denne ene gangen.

Tabbe, altså. Jeg har ikke viljestyrken til en soldat, og jeg kunne drukket den i smug, men jeg vet ikke.

Jeg hører på julemusikk, og blander sammen både glede, sorg, vemod, takknemlighet, tårer, og klementiner som lukter jul. Takknemlighet er et undervurdert ord. 

Jeg er takknemlig for denne fine og pelskledde lykkepillen. Hun vet visst ikke at hun er Polarhund, og at hun kanskje hadde passet bedre i ei snøhule.

Grav deg ned i pleddet i tide, tenker hun, og er fornøyd med tilværelsen.

 

 

Jeg er takknemlig for det jeg har, og for det jeg ikke har mistet. Nå som jeg har det bedre selv, så er det så lettere å gi. Sånne små ting, som ikke koster særlig mye, men som betyr desto mer. Noen ganger handler det bare om å gi av seg selv, og det koster ingenting.

Vi kan være et lys i mot mørketia for andre, samtidig som vi må passe på å ikke brenne vårt eget lys i begge ender. Nyte litt mer, ta vare på hverandre, dele et sjøbad, vise omsorg, bry oss.

Heldigvis har jeg mange strålende venninner.

Det er lov å tenne et lys bare for seg selv, også. Jeg har laget venninne-kalendere i år, til dem jeg skal vinterbade med, og drikke varm gløgg sammen med etterpå. Vi må ha gløgg, for det er bikkjekaldt i sjøen nå. Når alle kortene er lest, etter jul en gang, skal vi sitte i hver vår stue, og tenne lyset som ligger i bunnen av eska. Da skal vi tenke på hverandre, samtidig, og være takknemlig for det vi har.

Vi skal avtale å tenke på hverandre, selv om det høres rart ut. Jeg synes det er like søtt som julemarsipan, som egentlig er alt for søtt for min gane. Jeg er ikke så glad i søtsaker, egentlig. Jeg vil heller ha en pose sørlandschips.

Det er fugler på greina, som symboliserer lys, og lysere tider. En lysende ide, som fikk meg til å glemme alt som handler om støv og andre uvesentligheter.

For hvis jeg er snill, så kommer kanskje nissen på besøk. Julenissen finnes. Julenissen er gavmild og rund i kantene, sånn at han nesten kiler seg fast i pipa på tur ned. Nissen, og smånissene, finner på fantestreker hele tiden. De er hverandres hjelpere, og deler oppgavene mellom seg, med største glede.

Og Renathe, du får ikke kalenderen din før du har bada. Hohoho…!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg