Alene

 

Stillhet.

Det eneste jeg hører er vanndråpene som slipper taket i padleåra. Dryppende stillhet. Nærmere naturen og nærmere meg selv kommer jeg aldri.

Jeg lukker øynene når jeg sitter sånn, og er fullstendig på bølgelengde med havet. Jeg er alene og trygg, og sovner nesten, fordi det er så beroligende. Det er mye mer søvndyssende enn å ligge på puta. 

Havet er som en vuggevise.

 

Sov, du jentå mi, sov vesleguten,
ta med dagen i drømmen nå.
Solå hilste god natt imot slutten,
la seg stilt ner i sjøen blå.
Pusekatten og vove-bisk
og fuglen så song borti kratt,
store kvalar og liten fisk
dei gjespe mot svarte natt.

– Kolbein Falkeid –

 

Jeg er ikke helt alene da, for kjæresten følger like bak. Vi er alene hver for oss.

Der ikke nødvendig å prate hele tiden. Jeg liker å være stille, for da kan jeg høre min egen stemme bedre. Den indre stemmen, som ofte blir overdøvet av alle mulige slags lyder. Den stemmen som har noe viktig å fortelle meg, men som ikke blir hørt.

Den drukner. 

Det er mye bedre om den indre stemmen min kunne danse like fritt som det nisene gjør. Jeg har sett ei nise som har svømt alene, jeg har sett dem i par, i elegant synkronsvømming, og jeg har sett dem i flokk. Uendelig vakre skapninger, som hilser på, og reiser videre.

Alle kan danse når de møter sitt rette element, som er havet.

Alle har mot til å stå alene når de har noen sammen med seg. Bare det å vite at han er der, ti padlelengder unna, holder for meg, selv om det er veldig kjekt å ligge tett inntil. 

En liten stund, bare.

 

 

Etterpå må han gjerne padle fra meg ( han gjør nesten alltid det ). Han vet at jeg trives alene, helt til det skjer noe, helt til strømmen tar meg, som den gjorde i sommer. Da var det veldig godt å ha en venn på den andre siden, som heiet på meg. Jeg brukte alt av krefter, og padlet på stedet hvil. Jeg fikk ikke hjelp av de syv søstre en gang.

Det måtte en mann til.

Egentlig vet jeg at det var kvinnekraften som berget meg fra å padle baklengs inn i berget det blå, men det gjør noe med mannfolk å vite at de er helter.

Han er helten min hele tiden, og helt min. Han er stille når han skal, og snill når han vil, og like glad i havet som det jeg er. Vi ler av de samme tingene, og begge tar livet på alvor. Vi er sære på hver våre områder, og noen av de samme, og gir hverandre rom til å være hjemme alene.

Takk og pris for at vi padler i takt, på hver vår kant, eller tett ved hverandre. Akkurat som nisene.

 

Noen ganger møtes vi på land. Da griller vi pølser i fjæresteinene, og tenker de samme tankene. Noen ganger, ja, for vi er ikke alltid på den samme planeten.

Mannfolk er teite i blant. De skjønner ingenting av tankerekkene våre, eller følelsene våre og tårene som triller. De henger ikke med i det hele tatt, selv om de prøver så godt de kan.

De padler mot strømmen.

 

 

Jeg er heldig. Jeg har en som ser, og som er flink til å fortelle hva han ser. Jeg får hjelp til alt mulig. Det synes jeg er skikkelig macho. Det ligger mye omsorg i at bilen min blir hentet, og kommer tilbake nyvaska.

Det er garantert en kjærlighetserklæring. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg