Helt i hundre

 

To brødskiver til frokost. Noen ganger mindre, men aldri mer. Skulle ønske at jeg var like nøye med å porsjonere ut andre gjøremål, sånn at energinivået hadde holdt seg på et ganske jevnt nivå hele døgnet, og hele uka.

Hele året kan jeg visst bare drømme om.

Ja, noen ganger er det greit å være i hundre, sånn at alt mulig blir unnagjort i en fei, men etterpå er jeg hundre år. Det finnes til og med hundreåringer som er sprekere.

Mine nærmeste naboer, de som bor på sykehjemmet, har sikkert vært oppe en halv dag allerede, akkurat som meg, for ingen av oss har tid til å sove bort dagene som kommer.

 

I løpet av ei uke så er jeg alle årstidene. Jeg er våren, og løper barbeint etter gresset som gror. Jeg er nytt liv og andre tanker, og en pjuskete liten fugleunge .Disse to vokste seg vakre og sterke, og svever over øya vår.

Jeg holdt pusten da vi tok disse bildene ( iallefall den siste gangen vi var der, for da hadde de blitt store nok til å hakke meg i hodet ), før vi listet oss bort fra reiret. Ingen vet hvor det er.

Bare vi.

 

 

 

 Jeg er sommer og solbrente skuldre. Noen ganger er jeg ikke solbrent i det hele tatt, for sola og varmegradene sveiper bare innom, på vei til et annet sted. Dette er en vane for oss som bor i Trøndelag, derfor er vi lykkelige når den blir en stund, sånn at vi rekker å drikke kaffe i solveggen, eller på ei øy i havet.

Sola er alltid velkommen. Hun får til og med en sukkerbit dyppet i kaffe. 

 

Jeg er den rolige og fargesterke høsten. Jeg synes at blader som har levd en stund er vakre. Jeg mener at plommer som har fått henge lenge i sola er ekstra fristende. Hun blir aldri overmoden, bare moden for senga, som er ei seng av lyng og lav, og kanskje edderkopper og andre ekle kryp. 

Derfor ligger hun bare en bitteliten stund. 

 

 

Jeg skal iallefall aldri bli en nedfallsfrukt, som andre kan tråkke på. Ingen er det. Nedfallsfrukt kan forvandles til syltetøy, som jeg kan ha på brødskivene mine. 

Eller enda bedre —–> plommegrøt med fløte på, for jeg liker ikke plommesyltetøy. Det er ripssyltetøy som er best, for det har mer syrlighet i seg.

Rips har det lille ekstra, nemlig vaniljesaus. Så mye vaniljesaus at jeg ikke skjønner bæra, og så mye saus at det plutselig blir mørkt.

Bæra ligger i bunnen og lurer på hva som skjedde. Hva var det som nettopp dalte ned fra himmelen?

Noe søtt, som gjør meg enda bedre, sikkert.  Vi kan øse godhet over hverandre, men ikke den ekstra øsa, sånn at vi drukner i det. Akkurat passe mengde er bra, sånn at vi begge kan skinne.

Vi blir ganske enkelt rikere på smak, den dagen vi har hverandre.

 

Jeg er vinteren. Jeg er snøkrystallen som lander på nesa, og blankisen som går på trynet. Jeg er snøstormen som drømmer om å være inne, og vedkubben som ikke vil ut i det hele tatt. Den vil bare ut om vi lover å grille pølser på bål.

Jeg er engel i sneen.

 

 

I dag skal jeg pakke inn julegaver, men først må jeg spise frokost. Jeg har vært oppe i mange timer allerede. Jeg har fått fyr i ovnen, jeg har drukket to krus med kaffe, og jeg har luftet Milla. 

Ikke mer. Og mer skal det bli. Kanskje jeg skal strikke flere engler, kanskje ikke.

 

 

Fuglene vet.

Det var bra at jeg begynte å tenke på fuglene. Kanskje de skal få litt mat. Her i huset får de ikke fuglemat laget med omhu, fra bunnen av. Maten kommer fra Europris. Jeg håper at de ikke merker forskjellen, for kontoen er bunnskrapt, og Europris er billig.

Så ille er det ikke. Jeg har så det holder, og vel så det. Jeg bare firer litt på kravene, på fuglene sine vegne. De står fritt til å fly avsted, men akkurat nå myldrer det utenfor vinduet.

De er helt i hundre, og jeg vil være med å fly. Jeg vil myldre sammen med vennene mine.

Og inni hodet mitt myldrer det alltid, men det er bier. Det er slitsomt til tider, for jeg har ikke alltid kontroll på dem.

Hodet mitt er en bikube, og biene lager honning.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg