Advent kommer listende på tærne,

og hun vil så veldig, veldig gjerne,

koste av seg snøen der på trammen,

finne ro og bare være sammen.

 

Bare være engel på en sky,

vente på en dag så blank og ny,

løpe etter hvite snøkrystaller,

lykkelig fordi at snøen faller.

 

Hun vil gjerne se den andre siden,

drømmen hennes er å fange tiden,

den som handler om å skape fred,

være nær og høre til et sted.

 

Se på pynten ytterst på ei grein,

sørge for å ikke bli for sein,

til å være henne, bare leve,

være varm og hjertelig til stede.

 

Kanskje er hun heldig og kan finne,

verdens aller beste juleminne,

innerst under greinene på treet,

julemorgen vet hun at hun ser det.

 

Tankene og ordene som flykter,

hun vil mye heller tenne lykter,

vende nesa opp mot stjernehimmel,

ruse seg på nattsvart stjernevrimmel.

 

Hun vil gjerne bort og bare klemme,

inni hjertet lover hun å gjemme,

mennesker som gir litt av seg selv,

 er en lysende og magisk julekveld.

 

– Tove –