Lykkeliten pille

 

 Kroppen min, den skjøre, sterke kroppen min, prøvde lenge å si fra om at jeg ikke hadde det bra, men jeg var verdensmester i å ignorere. Jeg endte opp på sofaen, og der ble jeg værende et helt år, kun avbrutt av tissepauser.

Det er en annen historie, som heldigvis er historie nå.

 

 

Jeg begynte å spise Zoloft da, en hvit liten pille hver morgen, og den hadde god effekt både på depresjon og tvangstanker. I tillegg jobbet jeg hardt med tankene mine, for å finne ut av hvem jeg egentlig ville være. Eller hvem jeg egentlig var.

En slags kognitiv terapi.

Jeg har ikke turt å slutte. Tenk om depresjonen kommer snikende tilbake. Kanskje jeg er disponert for den diagnosen? Tenk om tvangsdritten vender tilbake. 

Det er mye, mye verre å tenke på.

Medisin gjør noe med kroppen, med den kjemiske balansen i hjernen min. Jeg lurer på om det er en kunstig skapt lykke. At jeg hyller meg inn i et slør av falske forhåpninger.

Jeg går ikke rundt og er lykkelig hele tiden. Jeg er glad og lei, tre ord på snei. Og litt lykkelig innimellom, i ørsmå glimt. Når jeg minst venter det, til og med.

Det er det som er best.

Jeg har forresten sluttet en gang, med en annen type medisin. Jeg sluttet brått, i stedet for å trappe ned, som Felleskatalogen, og legen, sa jeg skulle gjøre. Sykepleieren ga blaffen i å følge boka, og det gikk trill rundt i ei uke – i hodet – uten at jeg skjønte sammenhengen.

Før etterpå.

Nå har jeg bestemt meg for å halvere dosen, for så å slutte helt. Jeg skylder meg selv å finne ut om jeg tåler det. Nå som jeg er over kneika, så går det kanskje bra uten. Kanskje det blir som å balansere på line. Forsiktig, forsiktig, uten å kikke ned. Iallefall ikke se seg tilbake.

Jeg må visst heller rette blikket mot et punkt der framme. Ett og ett skritt, i MITT tempo. 

Jeg håper at 2017 kan bli et år der det ikke er flaut eller tabu å snakke om den psykiske helsa, som tross alt er vår. Psyken er en venn, og av og til en fiende, som herjer med kroppen min. Den er en berg- og dalbane, i hjernen, i hjertet og spesielt i magen. Noen ganger helt ned i stortåa.

Den er hjertebank og rastløse ben, eller lykkelige øyeblikk med sukker på. Den er angsten i kassakøen og redselen for speilbildet mitt. Redselen for de stygge detaljene som ingen andre ser, og som kanskje ikke finnes?

Zoloft er en lykkeliten, hvit pille som jeg nå skal kaste i dass. Nei, forresten, jeg skal returnere den til apoteket. Den skal til destruksjon. Det føles mer miljøvennlig og riktig, ettersom jeg tross alt er sykepleier. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres, selv om jeg ikke alltid følger mine egne råd.

Noen ganger er jeg en elendig rådgiver.

 

Takk og farvel, Mr Zoloft, for det er en han. EN tablett. En ridder i skinnende rustning, som tror han spiller hovedrollen i livet mitt. Det stemmer ikke, og ikke hører jeg stemmer i hodet, heller. Det er det mange som gjør, faktisk, hører stemmer i hodet sitt. 

Jeg er min egen, reddende engel, tror jeg, nei, jeg vet det.

Jeg står snart på egne bein. Jeg lurer på om det blir som å fjerne gipsen etter et beinbrudd. En tynn pistrete fot uten muskler, som må lære seg å gå igjen. Nei, jeg er sterk. Jeg er svaberget som ikke er redd for noen ting. Solvarmt svaberg som det er godt å hvile i. Ei kvinne som er glad for den hun alltid var. Hun var jo aldri borte, heldigvis, jeg bare mistet henne av syne en stund.

En hel, liten evighet. 

 

Dikt er lykke. Jeg elsker dette diktet av Inger Hagerup. Det forteller alt:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

 

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

 

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. Tøff du er 🙂 Husk å skynde deg langsomt, gi deg selv tid. Du er nok et følelsesmenneske som meg og vi svinger lett. Bruk svingningene. Når du er nede, treffer du de som er nede. Når du er oppe, treffer du de som er oppe. Bruk det for alt det er verdt, fikk jeg et råd en gang. Vær ikke redd følelsene dine, de er en del av deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg