Det skjedde noe rart med kroppen min da jeg halverte dosen med Zoloft. Jeg ble hyper og urolig. Det sitrer i hele kroppen, som om tusen maur er på ville veier. De samler seg ikke i maurtua, men kryr overalt. Det er ikke sitring som i energi, men mer en indre rastløshet.

Og søvnløshet.

Fire timers søvn er plutselig mer enn nok. Det var helt greit å stå opp klokka seks lørdag morgen, på fridagen, for jeg var lys våken. Ja, jeg er A-menneske, og  jeg liker å stå opp tidlig, men ikke SÅ tidlig. Ikke på en lørdag.

Men jeg fikk gjort mye, for dagen fikk så mange ekstra timer. 

Det er fristende og ta den andre halve, sånn at balansen gjenopprettes, men jeg får holde ut en stund til. Jeg måtte lese meg opp litt etter at jeg startet nedtrappingen, ikke før, som jeg burde gjort. Jeg burde forberedt meg litt bedre, i etterpåklokskapens navn.

Det er visst normalt med sånne reaksjoner. Noen får til og med elektriske støt i hodet når de trapper ned. Det mest plagsomme for min del er uroen og søvnløsheten. Jeg er nemlig livredd for å bli søvnløs over lengre tid igjen, for det har jeg prøvd.

Det var etter en sånn søvnløs-periode at jeg fikk sjekket innsiden av hodet, og det var da legen sa:

” It`s a beautiful brain, but it`s working too hard. “

Hjernen er er vakker innretning, og min hjerne jobber for hardt. Den diagnosen har jeg stilt selv, for mange år siden. Hans ord var bare en bekreftelse på det jeg allerede visste. Det er derfor jeg er redd for å ta farvel med den lille, hvite pillen. Det er litt som å gå med krykker, for jeg behøvde litt hjelp med å holde balansen en stund. Skal jeg kaste begge krykkene nå?

Blir jeg Bambi på isen da?

 

Det vet jeg ikke før jeg har prøvd, og egentlig har jeg trua på at det går bra. Jeg tror innerst inne at jeg har forandret meg så mye, og blitt så mye sterkere, at dette skal gå fint. Det er ikke pillen som har gjort jobben. Den har bare vært et hjelpemiddel, ett av flere hjelpemidler.

Jeg har hatt en egen hjelpemiddelsentral.

Jeg har hatt samtalepartnere i helsevesenet, veldig kompetente folk, og jeg har familie og venner. Jeg har flotte venninner som har hjulpet meg å kviste langs den veien som jeg går, sånn at jeg ikke plutselig får ei grein i trynet.

De har gitt meg trua og motet og styrken.

Jeg er litt forundret selv over at jeg nå tar ledelsen i krevende situasjoner. Jeg våger å være nær, og jeg tør å være stille. For ei som er litt fåmælt er det lett å være stille, men dette er en annen form for stillhet. 

Det er et nærvær som krever mot, og det er opplevelser som krever styrke. Jeg tar det på strak arm, men jeg tar det aldri som en selvfølge. Jeg tar heller aldri lett på det. Hver eneste gang er NY.

Da jeg var lita, så gråt jeg mine modige tårer da jeg hørte denne sangen, hver eneste gang. Jeg hadde et følsomt sinn allerede da.

 

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel,

og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går, 

og da får du det så godt i mårå kvell.

Og hvis du itte greie det og æilt er like trist,

så ska du høre suset over furua som sist.

Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel.

 

– Alf Prøysen –

 

Jeg skjønte visst meninga med denne teksten, selv om jeg var lita. Hvorfor skulle jeg ellers gråte? Den er så varm og trist og vemodig og full av livsvisdom, denne visa.

Alf Prøysen har skrevet så mye fint, med enkle ord. Aldri de store ordene, men heller de små. Jeg tror at det er derfor jeg liker ham så godt. 

Jeg skal også få en dag i morgen. En dag nærmere målet om å klare meg på egen hånd. Og hvis je itte greier det, ja, så er det helt greit.

Da har jeg i iallefall prøvd.

 

Jeg føler meg ikke lenger som et vrak. Jeg er på toppen av verden, og der er utsikten fenomenal. Jeg ser holmer og skjær og havørn. Jeg ser livet mitt passere revy, selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene ennå, og jeg ser framover.

 

Ro, ro til fiskeskjær,

ingen Zoloft finnes der,

det er kanskje like bra,

for den vil jeg ikke ha,

men…

Zoloft, kan du love,

at jeg nå får sove?

 

Altså, uten deg.