Alt dere ikke vet om meg

Det er sikkert noen som misliker åpenheten min, og jeg er klar over at det er en hårfin grense der et sted, mellom for mye og for lite åpenhet.

Det er et valg jeg har tatt, og jeg vet at hvem som helst kan bli litt bedre kjent med meg, uten at de egentlig kjenner meg så godt likevel. Det som er rart er at jeg har forandret meg så mye, og det som er veldig rart er at det ikke gjør meg noe at folk vet litt om meg og mitt.

Det er fordi jeg får påminnelser nesten hver dag om at folk finner trøst og støtte og mot og styrke i tekstene mine, fordi det handler om dem selv. Jeg vet også at skrivinga er noe jeg MÅ gjøre.

Derfor gjør jeg det.

 

Jeg tenker på alt dere IKKE vet. Dere vet ingenting om sexlivet mitt, eller om jeg synger i dusjen. Dere vet ikke fargen på undertøyet mitt, eller hvilken skostørrelse jeg bruker. Dere aner ingenting om hvilke kollegaer jeg liker best å jobbe sammen med, eller hvilken bit i Twist-posen som er min favoritt.

Er det Gammel Dansk eller Akevitt som smaker best? Foretrekker jeg Mausundvær eller Bogøya? Liker jeg silke eller flanell?

Ingen vet hvem som kuppa det første kysset, eller hvem jeg har vært mest forbannet på i hele verden. Det er heller ingen som vet favorittpålegget mitt, eller hvilket potetgull jeg synes er best. Jo, forresten, det vet dere. Det er Sørlandschips.

Ingen vet hvilket glass jeg bruker oftest. Er det vinglasset eller vannglasset? Foretrekker jeg rødvin eller hvitvin? Liker jeg blåmuggost? Er jeg redd for andre ting enn edderkopper? Har jeg kommet i overgangsalderen, eller fyrer jeg for hardt?

Der ser der hvor sammensatt et menneske kan være. Vi tror vi vet alt, og så er det så mye vi ikke vet. Vi har våre egne grenser for hva vi vil fortelle til andre, og jeg har pushet mine. Det er ingen vits i at noen renner på seg fart, og hopper ( som en ) bukk over det gjerdet som jeg har satt opp, for da blir jeg sinna. Det er jeg som bestemmer.

Likte jeg gym på skolen? Var bukken det skumleste hinderet i hinderløypa? Var jeg flink i gym? Hatet jeg matte? Hatet jeg noen av lærerne? Jeg liker ikke ordet hat, men vi brukte så dramatiske ord på den tiden. Det var alltid mye drama. Tok jeg del i det? Var jeg i bresjen? 

Nei.

Jeg hadde nok med meg selv, så jeg turde nesten ikke møte blikket til noen, iallefall ikke blikket til han jeg var stormende  forelsket i. Og det er ikke NOE sikkert at det var han som fikk det første kysset. Det var ikke han. Det var sikkert nummer to på lista som tok det, ikke mot min vilje, nei.  Å være SÅ innmari forelsket, kombinert med å være dødsens sjenert, det var en dårlig match. Jeg løp i motsatt retning.

Feil vei. Så da sprang jeg kanskje rett i armene på nummer to, for det var mindre skummelt. Og hvem var det?

 

Vi hadde alltid sirkeltrening i gymtimene, og i friminuttene hoppet vi strikk og tau, alle sammen. Alle sammen? Var det noen som ble holdt utenfor, eller som følte seg utenfor? Ble noen mobbet? Mobbet vi? Ble JEG mobba?

Jeg har en favorittsang og et favorittsitat. Jeg har et favorittdikt og en yndlingsforfatter. Jeg har en favoritt-fredags-matrett som jeg uten problemer kan spise hver fredag, hele resten av mitt liv.

Javel da, det er taco.

Jeg håper jeg får taco hvis jeg må bo på sykehjemmet en gang i framtida. Jeg husker ei gammel dame som fikk servert moussaka en gang for lenge siden. Hun hadde aldri sett maken, og spurte med et fnys hva slags sammensurium jeg serverte. Tidene forandrer seg, og jeg vil ha taco, rødvin ( ja, det er rødvin som er best ), bredbånd og facebook på sykehjemmet.

Vil jeg egentlig dit? Eller vil jeg dø med padleskoene på? Hva ønsker jeg meg aller mest til 50års-dagen i september? Blir det en morsom fest?

 

Tusen spørsmål som dere ikke vet svaret på. Det er derfor jeg føler meg så privat, selv om jeg deler. Det er derfor jeg vet at ingen vet alt om meg. Jo mer jeg tenker på det, desto mer sikker blir jeg på at det meste er hemmelig.

Det er bare mitt. Jeg deler det ikke med noen. Ikke en sjel. Heldigvis har jeg venninner som ikke plaprer, for to av dem vet det meste. De vet akkurat nok, og ikke en smule mer.

Smuler er også mat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Og et øyeblikk var jeg redd for at jeg fikk vite det jeg ikke trenger å vite om sex-livet ditt… Nei da, jeg tuller 🙂 Åpenhet er greit, og viktig, men vi trenger ikke vite ALT 😀 God helg!

Siste innlegg