Urinlederen

Heldigvis har jeg aldri vært sånn at jeg har kjent meg igjen i det som jeg leser i lærebøkene. Noen av dem jeg studerte sammen med, hadde symptomer på alt mellom himmel og jord, fra lungekreft til ALS til MS til leddgikt til schizofreni og til det neste kapittelet i boka om sykdomslære.

De var syke i tre år, samtidig som de skulle ha praksis, eller lese til eksamen. Kanskje de ikke rakk å bli ferdig utdannede sykepleiere før de døde av ett eller annet? Jeg slet med en spiseforstyrrelse i stedet, som jeg holdt for meg selv. Jeg hadde sånn prestasjonsangst for alt jeg skulle prestere, at det gikk på helsa løs.

Takk og pris for at jeg holdt ut.

Nå er jeg glad for at kroppen min står opp samtidig med meg hver morgen, enten jeg står opp klokka seks, eller om jeg velger å ligge under dyna til klokka ti. 

Lunger, nyrer, hjerte og andre indre organer virker. Blodårenes veier er uransakelige, og jeg slipper å bruke støttestrømper. Jeg slipper å ha en snarvei på magen, med pose over. Jeg hører godt og ser godt, selv om jeg er skjeløyd. 

Noen ganger er det helt greit å ha skråblikk.

Jeg tok så få sjanser da jeg var lita, at den eneste skaden jeg pådro meg var et kragebeinsbrudd. Dessuten var anatomi det faget som jeg likte aller best da jeg studerte sykepleie. Jeg elsket å pugge navnene på skjelett og muskler.

Det ordet jeg husker best fra anatomiboka er musculus sternocleidomastoideus.

Da hadde jeg større problemer med å forholde meg til skjema, dokumentasjon og sykepleierteorier, selv om jeg forstår at teoriene danner fundamentet for utøvelsen av yrket. Jeg er sånn nå, også, men jeg elsker samtidig prosedyrer.

Det finnes ikke noe bedre enn en god oppskrift.

Jeg husker læreren som dyppet albuen sin i vaskevannet for å sjekke temperaturen. Det er viktig med riktig temperatur, men det er enda mer viktig å hilse på pasienten først. Sånn går det når man bare sitter med nesa i ei bok og studerer teorier, tenkte jeg.

Dust!… tenkte jeg sikkert, også.

Jeg har ingen problemer med å dokumentere, for ordene kommer av seg selv. Enkelte skjemaer er også uvurderlige, spesielt med tanke på gradering av psykisk eller fysisk smerte.

Ellers er jeg den som legger skjemaet til side, må jeg innrømme. Jeg vil helst observere, lytte og være tilstede uten skjema. Dokumentere kan jeg gjøre etterpå, for verden krever dokumentasjon. Ja, jeg vet at det er veldig viktig.

Tanker kan bli til fysisk smerte. Det har jeg hørt at andre har opplevd, og jeg har vært der selv. Det skremmer meg litt at den psykiske delen av mennesket noen ganger blir nedprioritert eller oversett. 

Ennå husker jeg, fra studietiden, den oppblåste doktoren som hentet meg tilbake for å rulle ut nytt papir på undersøkelsesbenken. Jeg skulle rullet inn ham i papiret istedet, så han ble til en mumie, men det våget jeg ikke.

Eller rullet ham i tjære og fjær, kanskje, for han var en påfugl.

Han bruste sånn med fjæra at han ikke så fargene hos andre. Hvis noen spør meg, så er ingen oppgave for liten og ingen for stor. Hvis noen SPØR, ja, og ikke er arrogant.

Hvis noen prøver å tvinge meg til å ha hovedrollen i et skuespill, da setter jeg teip over munnen min. Det gjorde jeg i 6. klasse, og slapp hårfint unna å spille røver. Helst ville jeg være bakparten av eselet, men den rollen var det noen andre som fikk.

Så jeg ble papegøye.

Jeg elsker fugler, for de flyr høyere enn himmelen. Når det er vinter behøver de hjelp fra oss mennesker, og når våren kommer belønner de oss med fuglesang. Gråspurven er en av mine favoritter, for den gjør så lite av seg. Den er sterk likevel, og akkurat passe stor. 

For meg er denne fuglen et symbol på livet. 

I morgen blir jeg med stormen over havet, til Trondheim. Der venter to dager med kurs i smerte og palliasjon. Der venter også ei ny venninne, og noen gamle venninner som jeg studerte sammen med for lenge siden.

Jeg skal spørre om de husker Påfuglen. Eller var han bare en som levde i min fantasi, fordi jeg var så sårbar og fersk i faget?

Han skremte uansett vannet av meg.

Av MEG, Urinlederen. ( …feiende, flott tittel som jeg ga meg selv da jeg fikk ansvar for urinveiene på jobb…den klinger forresten mye bedre enn doktor… )

På tide å bruse med fjæra nå, bare litt. Nå er det endelig min tur til å skremme vannet av noen. Nei, forresten, jeg får heller si takk. Han lærte meg hvordan jeg ikke skal behandle studenter.

Piss off! Tusen takk!

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg