Borte vekk, og hjemme best

 


 

Nå har jeg vært i Trondheim og hentet ny kunnskap. Samtidig fikk jeg bekreftelse på at det er mye vi kan fra før. Jeg er så glad for min opparbeidede erfaring, for da har jeg knagger å henge ny lærdom på.

Kunnskapssenteret er ikke bare et flott bygg, for det er det. Veldig flott! Jeg ble så fascinert av dette mennesket på veggen. Det er også et kraftsentrum som utstråler ny lærdom og gammel visdom. Kunnskap er alfa og omega, for den er nøkkelen til god pleie og behandling.

 

 

Nå har jeg speed-datet i to dager. Leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, ernæringsfysiologer, prester, ja, alt som pasienten kanskje behøver for å leve videre, eller for å dø en verdig død.

Verdig død, hva er det?

Like viktig som et verdig liv, for disse to dagene har handlet om palliasjon, som betyr lindring. Alle disse faggruppene kan bidra til god lindring på hver sin måte, og de gjør det best ved å jobbe tett sammen. Vi fikk et lite bevis på det i går, at det er fint å jobbe i team, for sosionomen var syk, så da tok legen over hennes speed-dating-kvarter.

Fordi hun vet hva den andre jobber med, og fordi hun vet hva sosionomen står for. 

 

Det var også godt å få bekreftelse på at vi får til mye bra ute på øya vår. Jeg satt i en stor forsamling av helsepersonell og kjente på at dette kan vi. Vi gjør det allerede; samarbeider godt med de andre faggruppene, men alle kan alltid bli bedre, så vi hviler aldri på lauvbærene. 

Jeg er likevel stolt.

Jeg våger å gå inn i alle mulige situasjoner nå. Jeg våger å lytte, og jeg tør å gi rom for den vanskelige samtalen. Det jeg IKKE våger, er å slenge meg ned sammen med fremmede, likesinnede, som er på det samme kurset, og bare prate om løst og fast. Jeg er elendig på den type samtale, og synes egentlig at det er veldig skummelt. Jeg føler meg som ei bittelita mus, som egentlig bare vil pile inn under ei golvlist, og sitte der i fred.

Borte vekk.

Heller det enn å dele bord med andre når det er lunchtid. En HEL time! Jeg mestrer det ikke. Da vil jeg heller sitte for meg selv, og gnage på en ostebit.

Er det virkelig det jeg vil?

I sånne stunder føler jeg meg like sårbar som pasienten sikkert gjør, så jeg har godt av å kjenne på følelsen. Denne litenheten i et stort system. Dette ønsket om å ville gjemme seg litt for omverdenen, fordi virkeligheten er skremmende. Jeg vet ikke, nei, jeg bare aner, hvordan det er å være pasient. Det er bare pasienten som har akkurat den kunnskapen. 

Det er derfor vi må lytte. Det var det presten sa, at vi har to ører og en munn, fordi det er dobbelt så viktig å lytte.

 

Jeg sto visst i veien for en robot nede i underetasjen, også, selv om jeg bare var ei lita mus. Plutselig hørte jeg en stemme som sa: Flytt deg! Robot-tralle på vei! Kanskje han sa det litt mer høflig, da. kan du være så snill og flytte deg? Jeg hadde mest lyst til å stå der jeg sto, for å se om han bare kjørte videre likevel. Akkurat i det øyeblikket ble musa til en elefant.

Akkurat der kom Frøyværingen fram. Vi er litt trassige, vi. Vi tåler vær og vind, men vet samtidig at det er lurt å lytte til værmeldinga.

Så jeg flyttet meg, med glede, for roboten hadde en jobb å gjøre, og jeg var bare på besøk.

 

Og stakkars dem som er dårlige til beins, for den grønne mannen i lyskrysset blir veldig fort rød, og jeg blir rød i maska. Herregud, for et stress. Borte bra, men hjemme best, sier Milla, og jeg er enig.

 

 

I 2017 finnes det en App for alt, og stakkars dem som ikke henger med i svingene. Jeg skulle ta buss, og da måtte jeg laste ned Mobillett. Vi Frøyværinger er kjent for å være to skritt foran, så jeg kjøpte billetten i god tid. I alt for god tid, for den varte bare i en time, og det var nesten to timer til jeg skulle ta bussen.

 Der fløy det 40 kroner ut av vinduet.

Jeg ventet litt, og tastet inn ny billett. Er du sikker på at du vil kjøpe billett? Du har allerede kjøpt. Sto det på skjermen. JA, jeg er sikker!! ( F***! ) Denne gangen er jeg helt sikker.

Jeg hadde en avtale med ei ny venninne, og det ble verdens beste kveld. Jeg var invitert på middag, og vi delte ei flaske vin. Her skulle det egentlig ha ligget en drøss med bilder nå, men vi ble så oppslukt av den gode samtalen, at det glemte jeg. Heidi brukte veldig lang tid på å lage den middagen, men det var fordi vi hadde så mye å prate om. 

Og jeg rakk akkurat siste buss hjem til hotellet.

 

Neste kveld hadde jeg en avtale med tre damer som jeg bodde sammen med i Levanger. Vi bodde i kollektiv mens vi utdannet oss til sykepleiere, og det var som å skru tiden tilbake. Alle fire glemte å ta bilder av oss sammen.

Disse tre årene, fra høsten 1988 til væren 1991, var sprudlende og spennende og vanskelig og krevende, til og med ganske tunge, men takk for at vi bodde under samme tak. Takket være dem så klarte jeg det, for jeg taklet dårlig det å skulle prestere, eller bli vurdert, hele tiden. Den jeg var DA mestret ikke dette presset så godt, men jeg klarte det likevel. Vi klarte det sammen, for vi var et team; Elberg-teamet.

Takk og pris, for det er sykepleier jeg vil være.

 

To liv.

Millionar av år.

Vi lever kanskje

i hundre av dei.

Så fint at tida mi

skulle kome til å krysse

tida di.

– Trygve Skaug –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg