Vårtegn

 

Like sikkert som at sola kommer, så er den veldig avslørende. Hvert eneste år.

I dag var en sånn dag, etter uker med vind og regn. Vinduene var grå, og det visste jeg ikke. Gulvet var skittent, men det var det ingen som så. Tankene mine fløy hit og dit, som fuglene gjør når de bygger rede. Jeg vet at disse tankene kommer.

Jeg er vant til dem nå.

Heldigvis har jeg lært meg at det er lurt å finne små ting å glede seg over, så i morgen skal jeg hilse på bittesmå geitekillinger. Jeg gleder meg så mye at det kribler i magen.

Det jeg prøver å være bevisst på, er at negative tanker ikke skal få bygge rede der jeg bor. De skal ikke få hverken tid, rom eller anledning til å slå seg ned her. Jeg feier dem vekk med langkosten.

Jeg har faktisk en langkost, og jeg bruker den fortsatt. Jeg har kjøpt både mopp og tilbehør, men den får hvile en stund til, i kjelleren, fordi jeg er litt gammeldags.

Den står fint der, i skammekroken, selv om den ikke har noe å skamme seg over. 

Jeg skammer meg heller ikke over tankene mine. Jeg tror det kommer av at jeg snart er femti år. Jeg tar initiativ, jeg gjør det jeg vil, og jeg blir inspirert av andre mennesker.

I går leste jeg flere artikler om eldre mennesker. Han som var nesten hundre år, altså dobbelt så gammel som jeg er, han likte ikke ordet eldrebølge. Da så han for seg en bølge av rullatorer og andre hjelpemidler, men det er ikke hele sannheten. Sannheten er at de fleste er høyst oppegående uten hjelpemidler, og at det vi kaller eldrebølge er en naturlig utvikling i samfunnet, og ikke en tsunami.

Klok mann.

Når lyset gjør sitt inntog så kommer redselen min for tilbakefall. Alt synes så godt. Alle detaljer som jeg ikke så i mørket, nå er de her.

Like levende og like skremmende. Detaljene er ikke skremmende, men tankene er det. De tapper meg for energi, og gjør meg blek og sliten, og noen ganger ganske søvnløs.

Nå har jeg akkurat måttet rekke opp deler av et strikkeprosjekt som jeg holder på med. Rekke opp, og begynne på nytt. Rette opp feilene i fra i går.  Det var månelyst i stua i kveld.

Herifra og til evigheten.

Det var derfor jeg likte presten så godt, hun som foreleste på kurset om palliasjon. Det var meldt forfall, så hun fikk ekstra god tid til sitt innlegg. Så fint, sa hun,for da har jeg en hel evighet å ta av.

Jeg elsker humor, og tror at det hjelper i alle situasjoner.

Jeg tror at humor er nøkkelen til det meste. Som når sykehusklovnene får et barn til å le, midt i det verst tenkelige.

Hvem andre klarer det?

Heldigvis så har jeg en egen klovn som får meg til å le. Hun er der for meg, alltid. Alle vet at klovnen har like deler alvor og humor. Plutselig en dag så banket hun på døra mi, og siden har hun vært her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg