Jeg venter i spenning

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er i slekt med Petter Dass, og dette er det nærmeste jeg kommer!

 

Jeg venter i spenning på boka mi, for jeg har ikke begynt på den ennå. Jeg vet ikke hva den skal inneholde, eller hvordan jeg skal få det til, jeg vet bare at det er en drøm som skal bli virkelighet.

Håper jeg, da.

Jeg vet at det ikke blir en biografi, og det blir heller ikke ei krimbok. Det blir ikke en slektsroman eller ei bok fylt av sex-skildringer. Garantert ikke det siste. Hva er igjen da?

Dikt?

Noveller?

Betraktninger?

Sykepleiererfaringer?

Livsfilosofi?

Snerten humor?

 

En blanding av alt dette, vil jeg tro. Gjerne med illustrasjoner laget av Vegard, for han er flink til å tegne. Det har jeg en ide om, selv om jeg ikke har spurt ham. En vill ide!

Men jeg ser det for meg.

 

Finnes det forlag som har trua på amatører? Kan jeg lage ei bok selv, uten å ha noen i ryggen? Jeg aner ingenting om dette.

Hva vil folk ha? Hva er det som betyr noe for meg? Hva selger?,… for jeg tenker IKKE å selge meg selv. Jeg vil leve av blogginga, av skrivinga, av tankene og av ordene. Jeg vil skrive hele dagen, og noen ganger om natta.

Jeg er alltid sånn, når jeg leser andres bøker, at jeg ikke bare lever meg inn i handlingen, men jeg legger så godt merke til ord og vendinger, og har blikk for hvordan setningene er formet. Jeg blir lykkelig når jeg leser gode skildringer, eller når ordene gjør krumspring på papiret, rett foran øynene mine.

Bokstavelig talt.

Ordspill, eller ord som danser, og ord som treffer som piler i hjertet, det er ren og skjær kunst. Ordene er fløyel og flint, og all verdens følelser, samlet mellom to permer.

FØLELSER er forresten et vanskelig ord å skrive, for bokstavene stokker seg så lett. Bare prøv! 

Følelser er aldri lett.

 

Jeg har lært et ord som heter ventesorg. Hvis jeg overfører det ordet til bøkenes verden, så betyr det at jeg vet at noe snart er slutt. En historie har en ende, men jeg vil ikke det. Jeg vil ikke lese den siste siden, for da er det ikke mer. 

Jo, det er minner tilbake. Jeg kan når som helst hente fram den varme følelsen som boka ga meg, eller opprøret som den bragte inn i livet mitt. Boka gjør meg levende, og da er ventesorgen til å leve med.

Ei sånn bok vil jeg skrive.

Som du kan sette bokmerket ditt i, fordi ordene har sådd en tanke. Du setter boka litt på vent, og livet litt på pause, for å reflektere over små og store bokstaver.

Ventesorg. Den er ikke lett. Jeg brenner for palliasjon, og har oppdaget Cicely Saunders, som grunnla det første Hospice på 40-tallet. Hun var opptatt av døden, men var mest opptatt av at folk skulle leve til de døde.

Bøker er levende. De forteller en historie. Jeg har mange historier å fortelle.

 

 

Disse ordene skal jeg leve etter, og jobbe for, som sykepleier. Det må komme fra hjertet. Jeg er ikke et nedtrykt eller trist menneske, tvert i mot. Jeg er glad og lykkelig, og hurra meg rundt.

Og jeg er veldig glad i jobben min.

Jeg beundrer foregangskvinner som Cicely Saunders. Hun har gått foran og kvistet løypa; hun har gjort det lettere for oss. Hun har bidratt til å gi oss kunnskap og forståelse, sånn at vi er bedre i stand til å lese det siste kapittelet i boka.

Det finnes ikke noe bedre enn bøker. Det måtte isåfall være et glass vin, samtidig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

5 kommentarer
    1. Hos Elefantus forlag kan du gi ut dine egne bøker , om ingen andre forlag vil anta dem. Verdt å prøve 🙂

    2. Skriv bok, Tove! Tviler ikke på at du får det til. Og jeg skal kjøpe den og lese den! Du er begavet, jente!

    3. Forresten er det godt mulig at noen VIL anta manuset/diktene dine 🙂 For du skriver sÃ¥ innmari godt. Men det er mange om beinet i skrivebransjen ogsÃ¥…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg