En liten godbit

 

 

Viljestyrke-trening er alltid mulig, også når vi er på tur. Det er alltid sunt og lærerikt å teste hvor grensa går. At hun sikler litt på buksa mi mens hun venter på å høre det riktige ordet, det gjør ingenting, så lenge hun klarer å styre seg.

Og det klarer hun fint.

Skulle ønske at jeg hadde hatt like mye viljestyrke, om det der var en skive potetgull, men det har jeg ikke.

 

 

Endelig ble det en ekte søndagstur, med topptur til Tonningen, og runden rundt Tonningen. Å være ute er noe av det beste jeg vet, så lenge det ikke handler om hagearbeid.

Jeg nyter å bli andpusten, for det betyr at det koster litt, og gir mer tilbake. Jeg nyter både utsikten og selskapet, selv om jeg kan gå veldig langt uten å si et ord. Jeg bare ser, og lytter til ingenting, altså stillheten.

Det anbefales.

 

 

Det beste med å være på Hitra er at jeg har utsikt mot Frøya. Neida, sånn er det ikke. Det beste er at de har så mange fine turmål på nabo-øya. Landskapet er så annerledes, selv om vi bor bare et steinkast unna. De har masse furuskog, og de har høyere fjell enn det vi har. 

Men aldri i verden om jeg vil bytte. Da låner jeg heller stedet en stund, og leverer tilbake.

Milla er som alltid med, og tåler ikke å ligge som nummer to eller tre i løypa. Hun er trekkhund, og vil gå foran. Hun vil nå målet først, for da kan vi endelig dele brødskiva mellom oss. 

Vi spiser alltid halve matpakken hver. Det skulle bare mangle.

 

 

“Tenk om et tre veltet og vi var rett under det” sa Nasse Nøff.
“Tenk om det ikke veltet” sa Ole Brumm da han hadde tenkt seg om en stund.

 

Dette treet har tydeligvis fått hard medfart, men det står nå der. Ikke er det grønt, og ikke er det rakrygget, men tenk hva det har vært!

Og kanskje blir.

For håpet skal man aldri miste av syne, selv om det er vanskelig noen ganger.

 

 

Etter å ha følt meg like grå som denne furua, så sitter jeg nå i sofaen med farge i kinnene, både på grunn av håndballgutta, fordi jeg har vært ute halve dagen, og sist, men ikke minst fordi jeg unner meg et glass rødvin samtidig som jeg strikker på hjertevenn-genseren min.

Med en svær genser i fanget så må det jo bli varmt, pluss at jeg må holde tunga beint i munnen, så jeg slipper å rekke opp….igjen.

Og igjen.

 

Den høye, mørke er med, og han er mye kjekkere enn Donald Trump.

Og snillere.

Og smartere. 

Og alt, egentlig.

 

VÆRSÅGOD! 

Så nå knasker vi potetgull begge to.. Milla elsker Sørlandschips, så da måtte jeg også ha litt. Hun får vann og jeg får vin, for hun er tross alt en hund.

 

 

Og enda er det mange timer igjen av denne kvelden, selv om jeg gleder meg til å finne senga.

Hvorfor?

Fordi Amanda har forvandlet soverommet mitt til et koselig krypinn mens jeg var på tur. Hun har lenge mast om at jeg må gjøre noe med det kalde og sterile rommet, men det har jeg ikke gjort. Hun, derimot, har kjøpt nye gardiner og tepper, fikset nattbord og satt telys overalt. På nattbordet lå det ei bok, og på døra inn til soverommet hang det et skilt:

Toves lille krypinn

 

Mammahjertet gleder seg til å krype under dyna i kveld, men har kanskje ikke råd til å sove, for det ble så fint der inne.

Rommet fikk endelig sjel igjen.

 

 

 

 

 

 

1 kommentar
    1. Hatt en fin dag ser jeg! Vet du hva, det jeg opplever når jeg leser det du skriver, det er at du er til stede i livet ditt! For en styrke!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg