Det kjennes ut som om jeg har brukt opp ordene. Dessuten leste jeg for noen dager siden en artikkel som Aksel Hennie hadde skrevet. Den artikkelen var SÅ bra at jeg fikk skrivesperre av det. Den var så reflektert og tankevekkende og fin og alt mulig. Dessuten er han kjekk.

Artikkelen het ” Livet består av fortsettelser. “

Jeg digger og beundrer og ser opp til mennesker som klarer å fenge meg med ord. Det er like fantastisk hver eneste gang de treffer meg i hjertet eller i hodet.

Jeg takler ordene bedre når de blir skrevet til meg, enn når de blir sagt, for da kan jeg ta i mot dem i mitt eget tempo, når jeg er klar for å møte dem.

Det høres kanskje rart ut.

Da kan jeg sitte for meg selv, under pleddet, i stua mi, med en kopp varm sjokolade, med strikketøyet i fanget, og la følelsene få fritt utløp, enten det er latter, sorg eller sinne. Ingen ser og ingen hører. Da kan jeg strikke følelsene inn i hjertevenn-genseren, eller inn i engelen, før jeg gir den videre.

Da blir engelen ekstra betydningsfull.

Endelig begynner jeg å lande litt i meg selv igjen. Jeg er tilbake til den gamle dosen med Zoloft, og ting begynner å falle til ro. Ikke ro i den forstand at jeg har tatt kveld, og ikke vil være med der det skjer, men en indre ro som gjør meg trygg og glad og varm i hjertet. Jeg må ikke ta medisiner for å være glad, eller for å være glad i andre, men tankene mine har så godt av den balansen som den lille, hvite pillen gir.

Tvangstanker og tankespinn blir mildere, sånn at de blåser bort med vinden. Det blir bedre å være meg.

Jeg er stolt over at jeg ikke har vært hjemme fra jobb sånn som jeg har hatt det de tre siste ukene. Det har kostet mye energi å fokusere på jobb og på andre, men samtidig er jobb og kollegaer min dør mot virkeligheten og livet. De gir meg den balansen som jeg sårt trenger.

De gir meg humor og diskusjoner og uenigheter og jobbglede og utfordringer og is og taffelsticks.

Livet består av fortsettelser, og jeg klatrer mot nye mål. Det begynner ikke, og det slutter aldri, men det fortsetter. Det er noe trygt med det ordet.

Fortsettelse.

Ordet rommer håp og drømmer nok til et helt liv. Livet fortjener at jeg lever det fullt ut, på min måte. Jeg fant visst ordene likevel, selv om de satt langt inne.

I hjertet.