Blikkstille angst

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

– Tanken har måkevinger. Havet stanser den ikke. –

Jeg blir lett overveldet av bekymringer. Når jeg først begynner å bekymre meg, er det vanskelig å slutte. Jeg er ikke bekymret for sykdom, selv om jeg jobber i helsevesenet. Jeg går ikke rundt og får symptomer på alt det som andre har av sykdommer. Sånn har jeg aldri vært, heldigvis, for da hadde jeg sikkert hatt symptomer på kreft eller ALS eller MS og sånt hele tiden.

Akkurat der er jeg “flink jente”. Jeg tenker at blir jeg syk, så tar jeg det da, for nå er jeg frisk.

Jeg er iallefall frisk fra halsen og ned, selv om resten av kroppen blir påvirket av det som hodet sysler med. Da blir musklene like ranke og stive som tinnsoldater. To ganger har Musculus Latissimus Dorsi  – den brede ryggmuskel –  slått seg fullstendig vrang. Den første gangen trodde jeg at den ene lungen hadde klappet sammen, for jeg fikk ikke puste. Jeg måtte på butikken likevel, så da kjørte jeg i førstegiret hele veien, fordi jeg ikke klarte å løfte armen opp til girspaken. Jeg tok en U-sving på parkeringa, sånn at jeg slapp å sette bilen i revers.

Da følte jeg meg som en hundreåring, både fordi kroppen streiket, og på grunn av det med giret. DEN motorlyden….tilhører gamle kjerringer.

Jeg synes at musklene våre har så fine navn på latin. Navnene har satt seg fast i hodet mitt, akkurat som bekymringene gjør av og til, eller rett som det er.

Ganske ofte, egentlig.

Symptomene mine stemmer overens med generalisert angstlidelse. Jeg stilte nettopp diagnosen selv, etter et kjapt google-søk. Da slipper jeg å gå til legen, samtidig som jeg sparer ca 200 kroner. Det betyr ikke at jeg anbefaler andre å google i stedet for å oppsøke fastlegen, for legen er god å ha.

Dere skjønner sikkert hva jeg mener, og kanskje er det bare helt normale, hverdagslige bekymringer, som tar litt overhånd. Altså, ingen diagnose.

Alt er ikke diagnoser her i livet.

 

Noen ganger er knuten i mellomgulvet der med en gang jeg våkner. Se for dere en maurtue. Den ser fredelig ut på utsiden, men inni tua jobber det tusen maur, eller kanskje enda flere. En million? Så marsjerer noen av dem taktfast rundt i nærområdet, helt ned i tærne og ut til fingerspissene mine. Jeg er bare 1,64 på strømpelesten, så de legger ikke ut på en dagsmarsj. De henter barnåler, eller bekymringer, og bærer dem med seg inn til senteret. Da blir det kaos, selv om det sikkert er et system inni der et sted.

Jeg tror at mauren er mer systematisk enn meg, selv om jeg er ganske avhengig av å ha gode systemer rundt meg. Ikke sånn at jeg har tellekanter i skapet, men når jeg kjøper et nytt plagg så kaster jeg et gammelt. Det må være samme type plagg. Kjøper jeg en genser, så kaster jeg en genser. Investerer jeg i ei ny bukse, så forsvinner det ei bukse fra skapet.

Gjerne til Frelsesarmeen. 

Den er så uforklarlig, denne angstfølelsen. Det er ikke redsel eller panikk, bare en grusom og ubehagelig uro, jeg vet ikke alltid for hva. Den verste plassen å være da er i senga. Når alt er stille, og rommet er mørkt, så tar tankene større plass. De er der sikkert hele tiden, men på dagtid så distraherer jeg dem. Jeg har lært meg noen gode teknikker, som for eksempel å vaske huset, eller å ta hunden med på tur.

Det beste er å bruke naturen. Ta et sjøbad, for eksempel. Det klarner hodet på et blunk. Akkurat da tar jeg livet av hver eneste maur, selv om de merkelig nok finner veien tilbake. De overlever.

Det gjør jeg, også, for jeg vet at det ikke er farlig, selv om det er veldig slitsomt. Det er sånn at jeg er rastløs og sliten samtidig, i en merkelig blanding.

Dette er bare en del av meg, da, for jeg har mange andre sider. Jeg har en innside og en utside, og jeg har mange lag av følelser og egenskaper. Av alt jeg har prøvd, så er det å sitte alene i en kajakk, på blikkstille hav, det som gir meg aller mest ro i kropp og og sjel og hode.

Når det er helt stille, og jeg lukker øynene, så er det bare meg og havet, selv om det høres ut som en klisje. En ubeskrivelig ro, som jeg gjerne vil ta med til land. Det er godt å ha sånne hvilesteder. 

Alle må finne sitt eget hvilested. Små pusterom, der musklene kan slippe litt taket. Ikke slippe taket i festene sine, for da kommer jeg meg ikke til land. De må holde fast i utspringet sitt, sånn at de husker hvor de kommer fra. 

De tilhører meg, som ikke alltid behandler dem på beste måte. Likevel er jeg nesten sikker på at de trives i kroppen min, for jeg har blitt flinkere til å lytte når de sier fra. Latissimus Dorsi må ikke gå i vranglås før jeg senker skuldrene. Men han må finne seg i å leve i frykt, stakkar, for han vet aldri når det smeller neste gang.

Det er det ingen som vet, så derfor må vi lytte mer. Lytte til fuglesang og vakker musikk. Ta en tur på sjøen, eller trosse høydeskrekk, sånn at vi våger å bestige et fjell, om det er det vi virkelig VIL.  Følge drømmer, gjøre ingenting, eller vaske hus for å holde de urolige tankene på avstand. Det handler om å følge tankerekka, lese mellom linjene, og lære seg selv å kjenne. Det handler om å trosse, og det betyr at jeg må bryte noen av tankerekkene.

Det er omveier og sidespor som beriker vårt liv, og jeg må godta at mine tankekrumspring alltid vil være en del av meg. Bare de ikke tar styringa. Det er min vei, og det er jeg som skal gå den. Jeg behøver ikke å tråkke i gjørma når jeg heller kan hoppe fra stein til stein. Ramler jeg uti, så kan jeg bare slenge klærne i vaskemaskina, så blir de rene igjen.

Eller jeg kan kaste dem, men da må jeg kjøpe nytt. Eller? I dag skal jeg være flittig maur, og vaske huset.

 

 

PENNESTRØK

 

Noen ganger er verden

blank og blå

og lydløs,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrøk

som hviskes ut

etter meg,

så ingen vet at jeg har

vært der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt følger mine

åretak.

 

Et varmt hjerte med

stø hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

– Tove –

 

 

1 kommentar
    1. Jeg har det jeg og etter at jeg kom i overgangsalderen. Vet ikke om årsaken er der men etter at jeg begynte på igjen med folsyre, forsvant klumpen men kjenner antydningen. Anbefaler å sjekke både folsyre, b12, D-vitamin og stoffskiftet. Jeg tok og en zantac innimellom og føler det hjalp, så jeg funderte faktisk på om det var noe jeg spiste som gjorde at klumpen kom der og zantac er jo for magen og reseptfritt 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg