Denne uka har jeg vært på temakafe ved Frivilligsentralen. Psykiatrisk sykepleier, familieterapeut og veileder Anne-Britt Rønning hadde som tema hverdagsmestring. Det handlet om hverdagen med kreft, om stressregulering, og det handlet om meg, selv om jeg aldri har hatt kreft.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var så festlig å høre på henne at jeg sprutet ut i latter flere ganger. Det høres rart ut å blande kreft og latter, men det var sånn det var. Jeg tror at alle vi som var der hadde et slags fellesskap, selv om noen av oss er så heldige at vi ikke har hatt denne sykdommen. Det er fordi at temaet hverdagsmestring, stress, pusteøvelser og mindfullness handler om alle. Vi kan relatere det til vårt eget liv, fordi vi ofte løper rundt og bare puster sånn halvveis.

Det er så fascinerende når noen kan kunsten å formidle. Jeg ble grepet fra første ord, nærmest. Det ga meg sånn påfyll, og det var så herlig gjenkjennende og lærerikt, at jeg gjerne tar det med meg videre i livet.

Både på hjemmebane og på jobb.

Mange får kreft, og alle kjenner noen som har eller har hatt, så denne temakafeen er åpen for alle. Den er et lavterskeltilbud, der du kan komme som du er, i joggebukse eller stivpynta.

Fritt valg, for vi har alle et valg. Vi kan velge å sette de positive tankene på repeat, som Vilde gjorde. Nå har vi laget en brosjyre om kreftomsorgen i kommunen, og der har vi fått lov til å bruke hennes sitat. Jeg synes det ble så fint.

Livet er en liten gråspurv.

( Bildet av gråspruven har jeg fått låne av mesterfotograf Jan-Egil Eilertsen )

Foredragsholderen snakket mye om tankens kraft, for den er sterk. Jeg er selv et eksempel på at det er mulig å snu tankene i motsatt retning, for jeg har opplevd å snu dem begge veier. Jeg kan tro at den andre tenker, og så blir det til sannhet i mitt hode, selv om det ikke er sant. Jeg hører ikke stemmer i hodet, men jeg snakker med noen likevel. Det er meg selv. Jeg har lange samtaler med meg selv hver eneste dag, og vi er ikke alltid enige.

Jeg har ikke alltid vært den sterkeste meg, så da får den andre overtaket. Etterhvert så blir det lettere for henne, sånn at ett ord er nok. Eller taushet, og da har jeg ingen å snakke med. 

Da jeg møtte veggen, så ble både hun og jeg stille. Jeg tror at det er kroppen sin måte å rope varsku på, for i den stillheten fikk jeg mulighet til å kjenne hva jeg egentlig følte. Jeg orket ikke å forholde meg til hverken meg selv eller andre, og sånn var det ganske lenge. 

Jeg lå bare og lyttet innover.

Før jeg sådde noen frø, som ble til grønne spirer og en ny start. En vakker klisje. Jeg måtte vanne, og jeg måtte slippe til lys, men jeg synes fremdeles at bladene er finest når høsten kommer, for jeg elsker høsten. Jeg er et septemberbarn.

Det er mange som ikke kan fordra å ha mosegrodd plen. De vil ha grønne, symmetriske og veldresserte strå. Jeg kan ikke fordra hagearbeid, selv om jeg gjerne vil ha det fint rundt meg, så mosen får være de positive tankene som tar overhånd.

Vi gjorde en enkel pusteøvelse den kvelden. Da vi startet så pustet jeg halvveis, men underveis så merket jeg at pusten gikk helt ned i magen. Det er mye vanskeligere enn det høres ut som, for jeg må være tilstede med hele meg for å få det til.

Jeg er veldig glad for at jeg var tilstede den kvelden. Bli med neste gang du, også.