Det går an å gjøre samme feilen to ganger, for jeg har verdens dårligste retningssans. Men det er ikke bare retningssansen sin skyld. Jeg går i egne tanker, og da glemmer jeg å se etter løypestikkene. Jeg følger en sti her og en sti der, helt til jeg hører bjelleklang. Alle disse stiene er dyretråkk, og jeg dilter etter.
Som en sau.
Først gikk vi til trimhytta ved Nabben. Der delte vi den første brødskiva, og speidet utover kjent landskap. Så langt alt vel. Jeg har fri før arbeidshelg i dag, og den dagen ville jeg bruke utendørs. Det ble en lang dag, og det var bra jeg tenkte på å ta med matpakke.
Vi gikk videre til det som før storbrannen var Sistranda si trimhytte, og der hadde vi drikkepause, for vi tenkte at det kanskje var lurt å gjemme den siste brødskiva til dårligere tider. En alldeles nydelig dag.
Det er forresten ikke så lett å orientere seg i dette landskapet, for alle bergene ser likedan ut. Jeg vet at det finnes GPS på telefonen, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg finner vel fram, og kommer ned til havet til slutt, samme hvilken sti jeg velger. Jeg liker ikke å bruke skritteller heller, men akkurat i dag skulle jeg veldig gjerne hatt ei tegning av reiseruta mi, for moro skyld.
Her skulle det ha vært et bilde av Ørnberget:
Jeg liker ikke å gi meg når jeg har bestemt meg for noe, så jeg ble både sur og sint underveis. Heldigvis gikk det fort over, for jeg fikk jo mye mer mosjon enn jeg hadde planlagt. Mange kilometer mer enn jeg egentlig hadde tenkt, for jeg skulle hjem for å se damestafetten.
Etter flere bomskudd og mange strafferunder fant jeg endelig et berg som lignet. Magefølelsen min prøvde å si at det kanskje var feil berg, men jeg overhørte den indre stemmen, fordi jeg nettopp har hørt at man ikke skal stole på tankene og magefølelsen.
Det er bare tull…og ikke følge den. Det visste jeg vel fra før.
Det første jeg tenkte da jeg nådde toppen var at OJ!, har de bygget nytt hus til postkassen? Så fint det ble. Helt til jeg så at dette stativet har stått ute veldig lenge. Boka som lå inni var søkkvåt og uleselig, så det gikk ikke an å identifisere hvor jeg var. Det eneste jeg visste var at jeg aldri hadde vært der før. Det fristet ikke å spise heller, når jeg følte meg bortkommen.
Til og med Milla ser ut som et spørsmålstegn.
Jeg tok bilde av postkassestativet, og sendte det til en venn. Vet du hvor jeg er?
Kanskje du er på Hakkberget? Jeg hakke peiling. Berg er berg, og jeg hadde en fin tur. Jeg rakk til og med å lage meg et ostesmørbrød og en kopp varm sjokolade før stafetten begynte. Etterpå skal jeg hente den nye strikkeboka mi på posten, og jeg skal sitte i sofaen og gjøre ingenting resten av dagen, bortsett fra å strikke.
Kanskje unner jeg meg et glass vin, for vi vant jo gull, selv om jeg ikke fant Ørnberget.
Så nydelig hund <3