Mitt hus er min borg

Senga mi, dyna mi og sofakroken min. Hodeputa mi. Det er godt å sette nøkkelen i døra og være hjemme. Likevel så er jeg litt merkelig. Jeg synes at alle andre har det mye finere enn meg. Nyere møbler og møbler som matcher hverandre. Ingen kloremerker etter hund, og ingen hund som slipper pelsen to ganger i året.

Minst.

I kveld er begge ungdommene på vift, så jeg er glad for å ha et levende vesen liggende på teppet eller i sofaen eller i gangen. Hun får velge selv, for hun bor her hun, også. Jeg er ikke hverken mørkredd eller husredd, men det er trygt å høre pusten hennes. 

Milla.

Til høsten flytter begge barna ut. Den ene av dem har vært i førstegangstjeneste, men da hadde jeg den andre hjemme. Nå er begge her, og jeg nyter det. Jeg vil ikke holde dem tilbake, for det er sunt å ville ut i verden.

Jeg har bygget de siste nitten og tjue årene rundt disse to, men heldigvis har jeg satset på meg selv, også. Jeg har funnet tilbake til gamle venner, og jeg har truffet nye. Jeg har vært gjennom en depresjon og et samlivsbrudd, og kommet styrket ut av det på den andre siden.

Jeg har fått mot til å ta mer ansvar på jobb. Nå er jeg kreftressurs i kommunen, og er stolt av meg selv. Stolt, fordi jeg kjenner hva det har kostet, og fordi jeg vet hvilken personlig utvikling jeg har vært vitne til hos meg selv.

Jeg ønsker meg videreutdanning som kreftsykepleier, for det er alltid mer å lære. Jeg ønsker meg et hus ved havet. Jeg skulle ønske at potetgull var like sunt som gulrøtter, og at jeg hadde mot nok til å si ja der jeg stotrer nei. Jeg vil vinne i Lotto, men det er umulig, for jeg tipper aldri.

Å være sykepleier er bedre enn å vinne i Lotto, selv om jeg ikke blir rik av det. Da går jeg inn i andre sitt hus, i stedet for mitt eget. Tenk å slippe andre inn i hjemmet sitt på den måten. Åpne hjertedøra si og sårbarheten sin for oss hvitkledde

. Det er stort.

Jeg har tatt del i opplevelser hjemme hos andre som jeg aldri kommer til å glemme, og som garantert gjør meg til en bedre sykepleier. Jeg har kollegaer som gjør meg til en bedre sykepleier. Kloke, rause, flotte damer, og en og annen mann – alt for få, egentlig – som gjør det lille ekstra hver eneste dag. Som strekker seg litt lengre, og dropper matpausen litt for ofte, fordi det handler om mennesker. 

Det er sikkert ikke lurt, for vi burde heller stå på krava, men sånn er det ikke. Vi spiser i bilen, og glemmer å rydde etter oss, eller, vent litt…..det er det ingen som gjør. Ingen glemmer å rydde, og ingen overfyller søppelbøtta. Ingen glemmer å fylle bensin, og det er aldri noen som feilparkerer bilen.

Ingen er perfekte, men sammen er vi verdens beste team. Kontoret er vårt hus og vår borg. Der møtes vi hver morgen, hver ettermiddag og hver kveld. Innimellom er vi der vi skal være. Vi er hjemme hos dem som behøver oss mest.

Det er et privilegium. 

Yrket mitt er en stor del av min identitet. Jeg har veldig lyst til å hospitere ved kreftpoliklinikken på Orkanger eller seksjon lindrende behandling ved St Olavs Hospital. Det er min nye drøm.

 

Utan draumar er vi ingen ting; av voner og draum er livet vevd.

– Olav Duun –

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg