Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, fordi jeg merket at været ville bli fint. Klokka litt over ti satt Milla og jeg oppe ved Margrethes Minde. Der delte vi frokosten mellom oss, for livet er best ute.
Jeg er heldig som slipper å sitte inne, for jeg har et valg, og det valget er enkelt.
Vi møtte ikke en sjel på turen opp, og det var egentlig bare godt, selv om det finnes mye trivelig folk rundt omkring. Det glitret i verdens fineste øyne, fordi Milla fikk gjøre det hun liker aller best.
Hun fikk være med på TUR.
Da har jeg noen som jeg kan prate med, og dele matpakken med, eller vi kan være i vår egen verden.
Hver vår.
Elsk din niste som deg selv, er det noen som har sagt. Hvorfor har jeg ikke kommet på det selv?
Er det en uoppdaget verden der framme? Eller var det bare en fugl som fløy forbi?
Jeg undrer meg på…..
Ja, hvorfor sitte INNE, når alt håp er UTE…? Ha, ha.
I kveld hørte jeg svarttrosten synge for første gang i år! Herlig!!! Det er så deilig når alt våkner til liv, synes jeg.
Forresten har jeg opplevd at flere av kommentarene mine ikke har kommet på trykk. Skrev blant annet et eller annet om at det kunne vært meg som hadde rota meg bort i “hauan”, da både stedsans og retningssans er noe mangelvare… Men mulig jeg glemte å trykke “Post kommentar”. Tror ikke du har sensurert meg 🙂
Det er ikke mye som kan måle seg svarttrosten om våren. 🙂 Spørs om du har glemt å trykke “Post kommentar”, for jeg har ikke sensurert deg. 🙂 Tusen takk for kommentar, Bjørg.