Åpen, åpen står havets grind

hjerte, måtte det vare.

– Inger Hagerup –

 

 

I dag hadde jeg et veldig sterkt behov for å høre hva havbåra hadde å fortelle meg. Det er havblikk innaskjærs, men utenfor hører jeg den.

Og ser.

Og lar meg fascinere, for hver eneste gang er like ny og blank og frådende og fin.

Det er vakkert på Titran. Jeg liker at det er så kontrastfylt der, for det er bare svabergene som skiller båra og speilbildet. Jeg står midt mellom disse to, og føler meg både lita og takknemlig.

Takknemligheten er stor.

 

Milla, hun rekker tunge av mine filosofiske tanker, og nyter utsikten. Det er jeg sikker på at hun gjør.

Jeg bare vet det.

 

 

Kjervågsundet i mars er nesten ubeskrivelig, og aller lengst ute satt en havørn og voktet sitt paradis.

Han er heldig som bor her. Hun, også.

 

Jeg så –  og hørte –  sikkert hundre svaner. På bildet er det bare sju, men de 93 andre var overalt. For et syn! Og for en lyd. Noen hang med nebbet og noen gjemte hele seg, trodde de. Noen kom, mens de andre dro. De fleste fløy rett over hodet mitt, på veldig nært hold. Så nært at jeg hørte et brus av vingeslag, og så nært at jeg nesten gikk over ende.

Men bare nesten.

 

 

Det var Milla som gikk over ende, men det skjedde litt senere. Hun spratt i overmot ut på et islagt vann, og gikk gjennom den tynne hinna som er igjen av vinteren. Hun klamret seg fast, hun var redd, men hun reddet seg selv. Hadde hun ikke gjort det, så hadde jeg hoppet uti og berget henne, for det var ikke livsfarlig dypt.

Det er det man har venner til. Selvfølgelig skal vi berge hverandre.

Dessuten er vi enige om at vi liker hav bedre enn ferskvann, om vi først skal ramle uti. Det er mye bedre å bade i havet, for havet smaker salt.

Og lukter tang.

 

Tilbake til svanene. De er som oss mennesker, for noen kommer og noen går. Noen ganger vil vi bare gjemme oss, og andre ganger bruser vi med fjærene og føler oss vakre. Vi trives i flokk, og vi ønsker oss alenetid. Vi henger med nebbet, og vi kan være nebbete. Det kan umulig ha vært sangsvaner jeg møtte, for de sang ikke særlig vakkert. De skvaldret i munnen på hverandre, så det var sikkert flest kvinner der.

Kanskje det var mennene som dro?

Jeg mener ikke å generalisere, men ofte er det sånn. Vi kvinner har et veldig behov for å sette ord på det vi tenker, og noen mer enn andre. Noen MYE mer enn andre, faktisk. Det finnes dem som bare har utgående linje. 

 

 

For å lytte til havet må jeg ha inngående linje. Jeg må ha et åpent sinn og et åpent hjerte, sånn at jeg kan ta i mot. Der i stillheten etterpå, etter svanene, fikk jeg noen svar.

Jeg måtte til Titran for å finne dem; både svarene og svanene.