Til slutt er det alltid sånn

 

Små hjerter kan også føle store ting

– Nasse Nøff –

 

 

Min Nasse Nøff har dessuten et stort hjerte, og jeg vant ham på lykkehjulet i Liseberg. Han sitter i det ene hjørnet av senga mi til vanlig, for der er det nok plass å ta av, ettersom jeg har soverommet for meg selv.

Det er trygt å vite at han sitter der, for han er et forbilde. Han våger alt, nemlig, selv om hjertet dirrer. Han er også god å klemme på, for ei som ikke liker klemming. 

Jeg funderer over så mye for tiden, særlig det som står i den grå ruta under meg.
 

 

 

Jeg legger igjen en bit av hjertet mitt i det som var, og åpner hjertet mitt for det som er nytt. Jeg synes det er slitsomt og vanskelig. Det er vondt og godt, samtidig.

Vi har samlet minner gjennom tjue år, og jeg har knyttet bånd til dem som var rundt. Plutselig er det borte, særlig på grunn av at det er 100 mil som skiller oss. Jeg savner svenske kanelbullar og kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg savner badeplassen og grillinga og Ullared og samhørigheten. Jeg savner bonus-sønnen og påskebordet. De er så flinke med mat. Men jeg savner ikke skog og buskas, eller smørgåstårtor og Janssons fristelse.

Usch!

Etter fire uker i Sverige, så kunne jeg ikke få nok av sjølufta. Da vi kom til Sunde, rullet jeg ned vinduet og supet inn ramsalt havsluft. Jeg klarte ikke å vente til vi var hjemme, selv om Frøya-lufta er mye friskere.

Det var kontrastfylt å leve med en som elsker skogen, når jeg selv lengter etter havet. Vi tilpasset oss hverandre, for vi ga og vi tok, men likevel…

Vi hadde ingen felles referansepunkter i starten, for han kjente ikke mitt hjemsted, og jeg kjente ikke hans. Det ble egentlig et savn, for jeg merker at denne felles plattformen er betydningsfull for meg. Det er noe trygt og godt med at alle kjenner alle.

Det er iallefall sånn for meg, og detaljene hører bare oss til.

Å gå inn i et nytt forhold er ikke enkelt. Det er fint og spennende, men ikke lett. Jeg er visst ikke skapt sånn at jeg aldri ser meg tilbake. Jeg blander det sammen, og strever med å finne balanse i livet mitt.

Jeg skynder meg langsomt, selv om noen mente at jeg var for tidlig ute med å date en ny. Vi deler de samme interessene, og vi kjenner de samme folka. Han flytter bilen min bort til der sola skinner, sånn at isen smelter til jeg skal hjem. 

Jeg har vært heldig med begge to, skjønner dere, men noen ganger tar et forhold slutt likevel.

Det er trist å tenke på.

 

Det er godt å dele padleturer og matpakke med noen. Jeg liker at bilen min forsvinner, og kommer tilbake nyvasket. Men jeg liker ikke å måtte rope fordi den andre hører dårlig. Da blir jeg irritert, selv om jeg er sykepleier.

Det er i grunnen han som er mest tålmodig, for psyken min svinger som ei huske i vinden. Noen ganger er jeg hyper, eller har rastløse bein og hetetokter. Andre ganger sover jeg som en stein, og særlig når jeg helst ikke burde sove. Det er typisk meg.

Jeg er litt av et støkke!

 

Det er et arbeidsstykke å være sammen med meg, selv om jeg er både raus og omsorgsfull. Det er en fulltidsjobb det, i 100% stilling.

Pluss litt overtid.

Takk og pris for at jeg er så selvstendig som jeg er, sånn at jeg klarer å stå på egne bein. Det har jeg alltid gjort, selv om det ikke høres sånn ut.

 

I kveld er jeg så heldig at jeg skal være med venninna mi på konsert. Åge og Gunnar spiller i Kulturhuset, og det tror jeg blir en varm og nær og fin opplevelse. Vi parkerer mannfolkene hjemme og drar på venninne-reise. En musikalsk reise til en annen verden, og kanskje tar vi med en feriegave hjem.

Da møtes det beste av to verdener, for jeg er god på bunnen.

Egentlig er jeg kjempesnill, om jeg bare får leve livet på min måte. Ingen har noensinne stoppet meg fra å gjøre det, heller, for jeg har satt opp hinder og snubletråder selv. 

Takk for hver eneste omvei, og for hvert eneste sidespor eller forsinkelse. Takk for at jeg ikke har opplevd å miste et barn. Takk for alle dem som jeg møter på veien, og som lærer meg noe om livet.

I kveld skal jeg åpne hjertet og slippe inn musikk, pluss at jeg skal nyte synet av Gunnar, for han er mye kjekkere enn Åge.

 

Jeg håper han spiller Barnatro:

 

Du har kanske vandrat kring
runt kring hela jordens ring,
och i fjärran land du sökt att lyckan nå.
Du har gråtit mången gång,
då du hört en gammal sång,
som du minnes ifrån hemmets lugna vrå.

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg