Det finnes noen bokstaver som ikke passer sammen, for eksempel ALS. Når de tre bokstavene står ved siden av hverandre, så ramler hele verden sammen, sånn at man må bygge den opp igjen, bit for bit.

Så lenge det varer.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I går kveld så jeg en dokumentar om ei på min egen alder, som har denne diagnosen, pluss at jeg kjenner flere som har, eller har hatt denne sykdommen, før de døde av den.

Dette innlegget skal ikke handle om ALS. Det skal handle om hvor heldig jeg er, som kan smile fra Mausundvær og hjem, nettopp fordi jeg er sprell levende, og frisk som en fisk. Dette bildet er tatt på en godværskveld uti havet, en sånn spontan invitasjon som jeg ikke kunne si nei til.

Livet handler litt om dette, å si JA til bilder som kan få plass i minneboka mi.

Paret som vi fulgte i går kveld har ikke tid til å vente. De må gjøre det nå. Det var rørende å se kjærligheten som ikke blir borte. Det var fint å lese blikkene som de sendte hverandre. Det var vondt å se smerten i blikket, også.

Det gjorde meg godt å se at sykepleieren viste følelser samtidig med profesjonaliteten. Det er sånne øyeblikk som rører et sykepleierhjerte.

Klokskap, styrke  og aksept er tre egenskaper som jeg ofte møter. Hvordan klarer de det? Ville jeg klart det? Nå som jeg er erfaren sykepleier så våger jeg å spørre. Det våget jeg aldri før.

Jeg har lært så mye av disse menneskene at det rekker til mange liv.

Hvem skal brukeren ta hensyn til? Seg selv eller barna? Mannen? Vennene? Foreldrene? Skal hun velge respiartorbehandling eller ikke? Vil det forlenge livet? VIL hun forlenge livet?

Så mange eksistensielle spørsmål at man kan miste fotfestet av mindre. Grunnvollene ryster. Det går trill rundt i hodet mitt, selv om jeg slipper å ta stilling til sånne vanskelige spørsmål.

Dette innlegget handler visst om ALS likevel, og de store spørsmål i livet. Eller mangelen på svar. Og mangelen på medisiner som kan gjøre henne frisk, for det finnes ingen kur for sånt.

Fy F**n, jeg har sett det på nært hold, men jeg har aldri følt det på kroppen. Bare i hjertet.

I sykepleierhjertet og i Tove-hjertet. Det er nesten det samme, for jeg klarer ikke alltid å skille mellom å være profesjonell og privat.

Heldigvis.

Det er noen jeg blir så glad i, og ingen vet hvem. Eller…kan de føle det?  Det som er 100% sikkert er at alle får all den hjelp og omsorg jeg kan gi, men du vet, noen ganger smyger et menneske seg under huden.

Og blir der.

Jeg er så glad i sinnsrobønnen, men er den noen ganger et hån? Nei, den er ikke det, for det er sånne mennesker jeg har blitt kjent med. De aksepterer sin situasjon, de har en klokskap som tar pusten fra meg, pluss en styrke som bærer dem gjennom livet.

Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen.

 

( Det skal egentlig stå Gud aller først i denne bønnen, men jeg vet ikke om jeg vil blande Gud inn i dette )

 

 

De er svake også. Beina svikter. De forbanner sin skjebne, og vil bytte disse bokstavene mot alt annet. De hater å måtte ha hjelp til å klø seg på nesa, og de vil ikke bli kjent med nye hjelpere hele tiden. De vil bo hjemme, for det gjør alle andre. Hun vil leve til den yngste fyller 18.

Selvfølgelig vil hun det.

Hun vil løfte vinglasset til munnen, helt på egen hånd. Heldigvis har jeg ingen problemer med det. Tenk for en himmelvid forskjell det er på hennes og mitt liv. Tenk så heldig jeg er.

Jeg slenger føttene over sengekanten, og hopper i dusjen eller i havet.

 Jeg løper ned trappa når jeg har dårlig tid, noe som jeg sjelden har. Egentlig aldri, for jeg er morgenfugl, og står opp når jeg vil. Jeg spiser uten hjelp, og vasker huset ganske ofte. Det burde jeg egentlig være takknemlig for, i stedet for å klage over fotspor i trappa.

Er det mine egne?

Takk og pris for at beina bærer meg.